Mistros av norske myndigheter

I går ble rapporten om kjønnsrelatert forfølgelse og norsk utlendingsforvaltning lansert. Rapporten belyser gjennom enkeltsaker hvilken behandling iranske kvinner som søker asyl i Norge utsettes for og hvilke hensyn som tas, eller ikke tas, når kvinner søker asyl på grunnlag av kjønnsrelatert forfølgelse.

Simon Souyris Strumse fra Flyktningutvalget i SOS Rasisme sier til Utrop rett etter lanseringen av rapporten at iranske kvinner blir ikke trodd av norske myndigheter.
 
– Dette gjelder ikke enkeltstående saker. Det er et system som ikke har tillit til iranske kvinner, sier Strumse.
 
Han forteller at når iranske kvinner forteller om at de er blitt utsatt for voldekter, trakassering og annen kjønnsrelatert forfølgelse sier de norske myndighetene at dette kan de få beskyttelse for i Iran.
 
– Rettssikkerheten i Iran er noe annet i virkeligheten enn på papiret. Det er blitt vist i rettssaker iranske kvinner har ført mot norske utlendingsmyndigheter, sier Strumse.
 
Han viser til at en iransk kvinne  i forrige uke vant en knusende seier over norske utlendingsmyndigheter. Det er fordi domstolene får en helt annen mulighet til å teste kvinnenes troverdighet enn en nemndleder som bare baserer seg på noen papirer.

 

Trenger en forskrift

Strumse mener at de nye retningslinjene for kjønnsbasert forfølgelse som Arbeids- og inkluderingsdepartementet nylig har kommet med ikke er gode nok.

– De nye retningslinjene er en instruks, mens det vi trenger er en forskrift. I retningslinjene står det at kvinnene må tilpasse seg sitt lands lover. Det betyr at dagens praksis kan fortsette, så lenge norsk LandInfo (utlendigsforvaltningsens organ for landinformasjon, red. anm.) holder fast på at det er god rettssikkerhet i Iran.

 
Iranske kvinner som søker asyl har idag bare en sjanse til å fortelle sin historie.

– På det første møtet kommer det ikke alltid frem hvilke overgrep kvinnen har blitt utsatt for. Ting som ikke kommer frem ved første møtet blir ikke regnet som sanne, sier Strumse.
 
Han mener at det bør stilles krav til at troverdighet ikke kan behandles kun ut fra papirer og det første møtet.