- Hvilken farge vil Stortinget ha? - 27.11.2008
- Hvilken farge vil Stortinget ha? - 24.11.2008
Alle de politiske partiene er nå ferdig med, eller i sluttfasen av sine nominasjonsprosesser. Ganske få mennesker bestemmer hvilke kandidater alle velgerne skal få velge mellom. Og konklusjonen blir trolig at ingen minoritetsrepresentanter vil ta sete i stortingssalen. Det mangfoldige Norge skal altså styres av en helt hvit forsamling. Forholdet mellom majoritet og etniske og kulturelle minoriteter er en selvstendig problematikk, slik også spørsmål omkring kjønn og klasse er det.
Å vinne tillit fra etniske nordmenn er vanskelig som minoritetspolitiker. Forholdet mellom flertall og mindretall bestemmer på mange måter hva slags samfunn vi alle får framover. Velger vi dårlige løsninger på disse spørsmålene produserer vi både flere høyrepopulister og mennesker som trekker seg ut av storsamfunnet og lukker seg inne. Uenighet og konflikt er ikke er farlig så lenge de går inn i det politiske systemet og partiene. Den dagen vi alle skal frykte, er når mennesker vender ryggen til – og sier at dette vil jeg ikke være med i.
Kvotering er brukt når det gjelder kjønn, nettopp i erkjennelsen av at dette var og er nødvendig for å motvirke et skeivt maktforhold. Det samme gjelder i forholdet mellom majoritet og minoritetene, selv om tallforholdet ikke er det samme.
Ordene ”kvote” og ”fyll” har en tendens til å bli satt sammen. I uttrykket ”kvotefyll” ligger det at man egentlig ikke er god nok for en oppgave, men at man bare er plassert der for å fylle opp en kvote. Med et er jo det motsatte kvotering handler om: Det handler om folk som er godt skikket til oppgaver blir holdt utenfor, fordi de har en ”feil” egenskap ved seg. Kvotering handler å tvinge de som skal vurdere til å faktisk se og vurdere de egenskapene personen har, og se vekk fra ”feilen”. Vi kvoterer kvinner til vitenskap, næringsliv og politikk fordi de er gode og nyttige. Men kvotering må til for at de som vurderer skal klare å se vekk fra at de har ”feil” kjønn. På samme måte trenger vi kvotering for at de som vurderer skal klare å se vekk fra at folk har ”feil” etnisk bakgrunn.
Diskrimineringsombud Beate Gangås har fortalt (Dagsavisen 14. november), at det bør være seks representanter med etnisk minoritetsbakgrunn i Stortinget, dersom nasjonalforsamlingen skal speile nasjonen. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er 9,7 prosent av befolkningen i Norge innvandrere. I Oslo er den om lag 22 prosent. I tallene inngår også norskfødte med foreldre som har innvandret (tidligere såkalte 2. generasjons innvandrere). Men i dag ligger det altså an til at ingen av stortingsrepresentantene har minoritetsbakgrunn. Flertallet av partiene har regler for kvotering av kvinner og alle partiene tar hensyn til geografisk spredning. Men ingen av partiene har egne regler om at etniske minoriteter skal være med på listene.
Det er påfallende at Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi), som er et rådgivende organ for myndighetene og partiene, glimrer med sitt fravær i denne debatten. Dessverre ser vi at mye av debatten styres av media, og IMDi har ikke kommet på banen. Når uhellet er først ute og blitt et faktum, blir IMDis rolle dessverre bare å være brannslukker.
Minoritetsbefolkningen er overrepresentert blant de arbeidsløse, de lavtlønte og de med boligproblemer. Men når majoritetssamfunnet ønsker å få minoritetene og deres organisasjoner på banen dreier det seg stort sett om voldsutøvelse og overgrep, som for eksempel mishandling i hjemmet, tvangsekteskap, æresdrap, kjønnslemlestelser og voldtekter.
Er det ikke vesentlig at minoritetsbefolkningen gis makt og innflytelse også i forhold til foredeling av samfunnets goder? Bør ikke de etniske minoritetene være representert der lovene for bolig- og arbeidsmarkedet bestemmes, der hvor staten fordeler sine penger? Svaret er selvsagt: Jo. Akkurat den samme konklusjonen som både bonde,- arbeider- og kvinnebevegelsene opp gjennom norsk historie har kommet til: De vil bli sett, de vil bli hørt og de vil bli representert i nasjonalforsamlingen. Men hvordan sikrer man at personer med etnisk minoritetsbakgrunn slipper inn i Stortingssalen? Kjernen i de nevnte bevegelsene var organisering, mobilisering, kamp og forhandlinger. Jeg tror det vil vise seg som den eneste muligheten for minoritetsbefolkningen også.
Vi står altså i fare for å få et blendahvitt Storting. Og det kan være fristende å rope på et nytt valgsystem i Norge. Det er helt riktig at prosessene i Norge for å sette sammen valglister er lukket. Men jeg er usikker på om en modell av USAs type vil løse problemet. De som står økonomisk og symbolsk svakest vinner sjelden på et system som favoriserer private økonomiske bidrag og idoler i massemediene.
Jeg både håper og tror at SV vil ta utfordringen med å bli enda mer relevant for folk med etnisk minoritetsbakgrunn, og jeg håper at personer med etnisk minoritetsbakgrunn både vil bygge og stille krav til partiet framover. Mitt forslag til løsning er (sikkert ikke overraskende) et større og enda mer mangfoldig SV. Men det gjør jo ingenting om andre partier også melder seg på. Hvor er for eksempel det partiet som en gang ga vanlige arbeidsfolk selvtillit og politisk innflytelse?
