– Det står ikke på fargen

Poonam Bhondi Jansen og Taral Jansen

Hun er fem måneder på vei. Det blir et “blandingsbarn”. Han (29) er fra en kristen familie. Hun (28) er sikh.

– Hvilken religion skal barnet ha?

Taral: – Jeg ønsker å oppdra barnet til å tro på noe som er større enn seg selv, så får det bli opp til barnet hvilken religion det vil slutte seg til.

Poonam: ­– For meg handler det om at barna skal bli gode mennesker. Å være et godt menneske er ofte knyttet til det å være religiøs. Samtidig er mennesket så mye mer enn religion.

Taral: – Religionene deler mye, verdier som nestekjærlighet, likeverd, å hjelpe de fattige. Det er så mye likt man ta kan til seg, uten at man trenger å lage konflikt ut av det.

Indiske Poonam (28) er arbeidslivspedagog og gift med industridesigner Taral (29). De har vært mann og kone i fem år og bor på Torshov. Hun har ikke fulgt den tunge indiske forventningen om å gifte seg med en fra samme bakgrunn:

Poonam: – I indisk kultur står tanken om å ikke miste sin egen kultur veldig sterkt. Redselen er at språk, tradisjoner og kultur skal viskes ut hvis man gifter seg og får barn med noen fra en annen bakgrunn.

– Hvordan reagerte foreldrene på at dere ble sammen?

Poonam: – Vi var 17 da vi ble sammen, i en tid som var veldig forskjellig fra foreldrenes oppvekst. De var vokst opp med arrangert ekteskap som standard og at man bare gifter seg. Å forholde seg til tenåringer som var kjærester, var nytt. Men foreldrene mine er liberale, og det ble ingen konflikt. Nå har de skjønt hvordan det er her, og det gjør det lettere for de yngre søsknene.

Taral: – Jeg har aldri opplevd noe negativt fra Poonams slekt eller venner, eller min familie. Men jeg har kort lunte på folk som skal mene mye om vår bakgrunn eller vårt forhold. Hvis noen skulle si noe om fargen til Poonam eller noe rasistisk til kidden vår, da klikker det.

– Kan blandingspar forebygge rasisme?

Taral: – Det håper jeg virkelig. Vi er oppvokst på Holmlia og Haugenstua, begge er veldig flerkulturelle bydeler. Vi er vant med forskjeller. Med en slik oppvekst utvikler du en forståelse for at bakgrunn, hudfarge eller kultur ikke har noe å si for personligheten.

– Det er på mote å være fargeblind. Hva med dere?

Taral: – Jeg ser jo fargen. Jeg skjønner jeg ikke hvordan man ikke kan se det, man ser jo at folk ser forskjellige ut. Forskjellen går på hvilken mening du legger i det du ser.

– Hvilke råd har dere til blandingspar som sliter?

Poonam: – Hvis du hadde prøvd å fornorske meg, da hadde ikke vi vært et par i dag. Jeg tror åpenhet er noe av det viktigste for at det skal gå bra og at Taral synes bakgrunnen min er helt ok. Han må vise interesse for hele meg, ikke bare for halve meg, den norske delen.

Anna Oftedal og Yousef Hadaoui

– Den største forskjellen mellom oss, er at jeg er fra Vestkanten og han er fra Bøler på Østkanten, sier Anna Oftedal.

Hun (23) er helt lys. Han (38) ser ut som en gjennomsnittlig marokkaner. De har vært et blanda par i to år.

Anna er fra beste vestkant. Hun har en BA i journalistikk, og jobber frilans. Yousef er komiker og et kjent NRK-ansikt. Foreldrene er fra Marokko, selv er han vokst opp i drabantbyen Bøler på motsatt side av byen.

– Tenker dere på fargeforskjellen?

Anna: – Jeg synes det er fint at Yousef er mørkere enn meg, jeg synes det er fine trekk. Hva andre tenker, det tenker jeg ikke så mye over.

Yousef: – Farge er så 1990! Nå er det mer religion. Før var det hvor du var fra som talte. Men nå er alle i den muslimske båsen. Før var det farge, nå er det islam.

Utrop hadde mange spørsmål om og kultur og religion og slikt. Isteden går vi løs på elefanten i rommet:

– Det er stor aldersforskjell mellom dere?

Yousef: – Hun pleier å si at jeg er tre år i hodet. Alder er hva du gjør det til. Jeg er veldig tullete, så jeg glemmer at jeg er 38.

Anna: – Ja, noen ganger er Yousef som en liten unge, og da oppfører jeg meg som om jeg skulle vært mora hans. For eksempel når vi er i butikken, og Yousef spør om han kan få godteri. Da ser jeg på han med et strengt blikk helt til han ser ned i bakken og legger fra seg godteriposen. På innsiden ler jeg.

Begge ler. Praten går lett. Paret er veldig samkjørte i samtalen.

– Å bli sammen med en mann som er en god del eldre, det er et valg. Hvorfor har du valgt det?

Anna: – Jeg bare møtte Yousef og vi ble forelsket. Jeg tenkte over at det kunne bli et problem at han er 14 år eldre. Men så ble jeg bare forelsket og følelsene tok over.

Yousef: – Jeg glemmer at jeg er eldre. Men jeg blir minnet på det når du smører inn huden min med oljer og sånn om natta. Lager smoothie til meg om morgenen. Er ikke det fordi du vil jeg skal holde meg ung?

Anna: – Det er fordi jeg vil holde på deg. Det er greit å få i seg litt frukt og grønnsaker, når du røyker og spiser burger og kebab hver dag.

– Kan dere bidra til mer aksept for aldersforskjell i parforhold?

Anna: – Det kan det. Faren min var ikke skeptisk til at Yousef var fra Marokko, det var aldersforskjellen han var skeptisk til. Han mente vi ikke burde bli sammen. Men jeg trosset foreldrene, og etter at Pappa ble kjent med Yousef, er han blitt veldig glad i han. Nå aksepterer han aldersforskjellen. Når det gjelder om vi som par kan påvirke andre, tror jeg at jo vanligere det blir med aldersforskjell, så kan det føre til mer aksept.

– Betyr aldersforskjellen noe mellom dere i det daglige?

Yousef: – Når to personer finner hverandre, har ikke alder noe å si.

Ulf Nilseng og Noel Reinoso Frontela

– Jeg tenker det uansett er utfordrende å være sammen med noen, uavhengig av kulturen, sier Ulf Nilseng.

I Oslo leder han (56) et ensemble for samtidsdans. Kjæresten (43) er bygningsarbeider fra Havana og tidligere kulturkoordinator i det cubanske døveforbundet. Paret kommuniserer med en blanding av tegnspråk og spansk. De har vært sammen i fem år og til høsten blir det bryllup.

– Dere er et dobbelt-annerledes par, fargeblandet og homofile. Hvordan er det?

– Som homser opplever jeg ikke noe ugreit i det hele tatt, og heller ikke på grunn av farge. Han er ikke så mørk, han kan se ut som en italiener eller spanjol. Men mentaliteten og kulturen hans er helt cubansk. På Cuba blir jeg sett på som den rike turisten og folk der synes det er spennende. Men i Norge ser ikke folk på Noel på samme måte. Vi mer vant med innvandrere og utlendinger. Men det ligger også i kulturen vår. Bare ta hvordan vi nordmenn oppfører oss på gata. Vi hilser ikke og snakker ikke med noen. Noel, han ser alt og alle som går forbi. Sier hei til alle. Sånn er cubanere.

–  Det er interessant å bli intervjua om det med farge. Jeg kan virkelig ikke si at jeg har noen opplevelse av det med fargeforskjellen.

– Er du fargeblind?

– Nei. Det kan heller være at jeg tenner seksuelt på det, at fargen til Noel er mer fyrrig og sånn. Så er det politisk korrekt å være fargeblind. Hvorfor skal man være det? Når jeg er på Cuba, blir jeg veldig oppmerksom på min egen hvite farge, men jeg tenker ikke på at alle de andre er mørke.

– Hvordan spiller kulturforskjell inn i forholdet?

– Det er vanskelig å svare på, egentlig. Tenker ikke så veldig mye over det. Jeg tror ikke kulturforskjellen har så mye så si, faktisk.

– Hvorfor velger folk helst en partner med samme farge?

– Jeg har ingen ideer om hvorfor. Det finnes jo normer som sier at du skal bli forelsket i en som har noenlunde lik bakgrunn, omtrent i samme alder. Mannen kan godt være litt eldre. Og så er det det med høyden og tjukk og tynn og sånn, det skal passe det også. Farge er litt på samme måten. Hvis du er 55 og hadde blitt sammen med ei jente på 25, da hadde blitt snakk. Men hvorfor det, egentlig? Vi som par er helt motsatt. Noel er kortere og stor. Og jeg er tynn!

– Kan blanda par være et bidrag til anti-rasisme?

– Ja, det tror jeg. Bare det at Noel er her, med en annen kultur, det er et bidrag. Når Noel møter noen vi ikke kjenner, for eksempel i en bar, er det noen som vil snakke om den gangen de var på Cuba, om sigar, eller musikk eller noe. Noel er helt super på sånne situasjoner. At folk får en hyggelig opplevelse med oss som blanda par, det er i seg selv et bidrag til anti-rasisme. Men når jeg først blir spurt om det, burde jeg sikkert svart at joda, det er mye rasisme, og det er problematisk. Selvfølgelig er det rasisme i samfunnet, og homofobi. Men jeg opplever det ikke sånn.                                                                                                                                              

Hva sier psykologen?

– Den maksimale formen for integrering man kan tenke seg, er at du elsker en person med en annen bakgrunn, sier tyske Jessica Harnischfeger.

Psykologspesialisten har bodd i Norge siden 2005 og har jobbet mye med å hjelpe par hvor den ene partneren er utenlandsk. Familien er en arena hvor integrering skjer i sin beste form, mener hun.

Gjengangere i terapirommet er maktforskjell, ulike rolleforventninger, forholdet til svigerfamilien og det hun kaller ureflekterte verdisett. Dette er kulturelle verdier vi ubevisst har med oss fra vår egen oppvekst og som vi blander sammen med moralske regler for rett og galt.

– Hvilke råd vil du gi til par som strever med to kulturer i forholdet?

– For det første må man innse at man har valgt en steinete sti. Det er lettere å være sammen med en som har en mer lik kulturell bakgrunn. Man må ha et bevisst forhold til at et blandet forhold gir mange og helt nye muligheter, men også utfordringer. Hvis man ikke erkjenner det, kommer man i fare for å undervurdere betydningen av opphav.

– For det andre, skal man søke hjelp når det blir vanskelig. Her må du ikke tenke at «det går nok over», eller at alle par har problemer likevel. Isteden skal man oppsøke familievernkontoret, der får du hjelp. Men du skal stille krav om å få en terapeut med interkulturell kompetanse. Ellers kan du havne i en felle hvor rådgiveren ubevisst inntar majoritetsperspektivet.

– Til sist må du være ærlig med deg selv om at du alltid vil legge ditt eget verdisett til grunn. Det er jo det du kjenner best, og for deg vil det kjennes riktig. Dette er det nødvendig å erkjenne for at paret skal klare å etablere et felles forhandlingsrom. Det krever at vi klargjør forskjellen på hva som er riktig for meg, og hva som er riktig for deg – i motsetning til en kulturelt bestemt og ubevisst forestilling om hva som er objektivt riktig. Dette forhandlingsrommet må man være villig til å besøke ofte og gå inn i med godvilje.

Hva sier statistikeren?

Nordmenn er konservative i valg av ektefelle.

– I 2010 var andelen av inngåtte ekteskap hvor den ene personen hadde innvandrerbakgrunn 20,78 prosent av alle ekteskap (5324 av 25 626). Den tilsvarende andelen i 2018 var 21,08 prosent (4759 av 22 578). Endringene er definitivt små, forteller seniorrådgiver Minja Tea Dzamarija, ekspert på innvandrerstatistikk i Statistisk sentralbyrå.

– Du kan nesten si det slik at nordmenn er mer konservative når det gjelder valg av ektefelle enn man skulle tro.

Den velvillige tallknuseren kan også fortelle at menn uten innvandrerbakgrunn er modigere enn kvinnene i valg av ektefelle. I fjor var det omtrent dobbelt så mange menn som sa ja til en kvinne med innvandrerbakgrunn enn omvendt, ifølge statistikken.

Journalisten er født i Canada og har norsk mor og indisk far. Ifølge SSB tilhører han den sjeldne statistiske kategorien 112, som utgjør 0,01 prosent av befolkningen. (Red.anm)