Sri Lanka: Var det Norges feil?

– Vi er veldig skuffet over at Norge ikke har gjort noe målrettet for å forhindre opptrappingen av krigen på Sri Lanka, sier Nirmalan Selvarajah, talsmann for Norsk Tamilsk Forum.
 
Norge er det utenforstående landet som har vært mest involvert i fredsforhandlingene på Sri Lanka. Etter at den srilankiske regjeringen formelt brøt våpenhvilen i januar 2008 har det vært ytret kritikk mot vår rolle i prosessen. Fra begge sider i konflikten er det kommet kritikk mot Norge for å være partisk og for å ha tatt på seg for mange roller.

Kristian Stokke poengterer at det ikke er Norges feil at fredsforhandlingene mislykkes.

– Det er indre politiske rivaliseringer på Sri Lanka som er den viktigste årsaken til at fredsforhandlingene ikke har ført fram, sier han.

Fastlåst fredsprosess
Stokke forklarer at det er maktkampen mellom United National Party
(UNP) og Sri Lanka Freedom Party (SLFP) som har underminert
fredsprosessen. De to partiene har byttet på regjeringsmakten siden
frigjøringen i 1948.

– Rollen som både tilrettelegger og overvåker var problematisk. Det blir nesten som om noen skulle skrive en stil, og så sette karakteren selv.

Kristian Stokke, ekspert på Sri Lanka

– I Asia har menneskene en mye mer kollektivistisk tankegang. De kjemper for den store saken og er villige til å ofre alt for den.

“Lene”, menneskerettighetsaktivist på Sri Lanka

Da fredsforhandlingene ble satt i gang i 2002 var det UNP som satt med
regjeringsmakten. Regjeringen var svak og hadde problemer med å skaffe
seg flertall. På grunn av den politiske rivaliseringen mellom UNP og
SLFP ville ikke SLFP stemme for noen av UNPs forslag. SLFP var også under press fra det nasjonalistiske partiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP). I grunnloven har
Sri Lanka nedfelt en veldig sentralisert styringsform. Dette gjør at
det ikke er rom for tamilsk selvstyre om ikke grunnloven endres.

– Uten SLFP kunne ikke UNP mobilisere nok støtte til en
grunnlovsendring. Dermed var situasjonen fastlåst fra begynnelsen av,
sier  Stokke.

Nettopp fordi det ikke var mulig å komme med en løsning som kunne
godtas av LTTE styrte fredsforhandlingene unna de tunge
kjernespørsmålene og fokuserte på bistandsspørsmål, som ble sett på som
harmløse og upolitiske.

– Det er uheldig at Norge ikke var en hardere megler, og krevde at disse spørsmålene ble tatt opp, sier Stokke.

Foto: Oscar Tawil Vitry

Politisk afrikanisering

– Politikken på Sri Lanka har blitt veldig sentralisert de siste årene og økende korrupsjon og klientisme [dvs at rike, mektige personer knytter til seg fattige i et avhengighetsforhold, red. anm] har intensivert maktkampen, sier Stokke.

Ifølge ham har staten blitt så korrupt at regjeringsmakten gir spillerom for, og store fordeler til, makthaverne og deres støttespillere. De forskjellige partiene mobiliserer i økende grad på etnisk grunnlag og spiller på nasjonalistiske følelser hos befolkningen.

– Disse trekkene er typiske for mange afrikanske stater. Det er god grunn til å snakke om afrikaniseringen av den srilankiske politikken, sier han.

Ekskluderende

Stokke mener at Norges innsats kan kritiseres fordi fredsforhandlingene ekskluderte viktige politiske aktører med stor støtte i befolkningen. Han forklarer at dette skapte rom for dem som ville spolere fredsforhandlingene.

– Når de ikke ble inkludert i forhandlingene, hadde de heller ikke noe ansvar. Dermed kunne de bruke fredsforhandlingene til å skape politisk opposisjon mot regjeringen, sier han.

Professoren forklarer at dette ikke ville vært noe stort problem, dersom de ekskluderte opposisjonspartiene ikke hadde hatt noen støtte i befolkningen. Problemet var at de hadde det og nå brukte fredsforhandlingene til å mobilisere den singalesiske befolkningen mot den sittende regjeringen.

Liberalisering ga misnøye

UNP er et høyreparti som drev en liberalistisk utviklingspolitikk. Det vil si at den fokuserte ensidig på økonomisk vekst som gikk på bekostning av sosiale goder, noe som skapte større forskjeller mellom fattig og rik. Dermed utviklet det seg en sosial misnøye i den singalesiske middelklassen. Den sosialt ekskluderte middelklassen og de politisk ekskluderte partiene fikk en møteplass. Derfor skapte den markedsliberalistiske politikken mobiliseringsgrunnlag for opposisjonspartiene.

– Dersom regjeringen hadde fokusert på å utvikle sosiale goder og minske gapet mellom fattig og rik, hadde kanskje ikke opposisjonen blitt så sterk, sier Stokke.

Han mener at det internasjonale samfunnet kanskje kunne gjort en bedre jobb med å presse de srilankiske myndighetene  til å gjøre dette. Hvis Norge hadde fokusert mer på å bygge en sosialdemokratisk, heller enn nyliberalistisk, fred, hadde de sannsynligvis også hatt større politisk handlingsrom til å framforhandle minoritetsrettigheter og maktdeling.

Norge har stor makt

– Norge har evner og muligheter til å påvirke landene i giverlandsgruppen, sier Nirmalan Selvarajah fra Norsk Tamilsk Forum.

Han er skuffet over at Norge og internasjonale samfunnet ikke har lagt mer press på Sri Lanka til å stoppe offensiven mot LTTE. Han mener at Norge skulle ha grepet inn da EU terrorlistet LTTE.

– Norge har makt og EU ser opp til Norge, sier Selvarajah.

Stokke forteller at Norge arbeidet diplomatisk for å forhindre denne terrorlistingen.

– Dessverre fikk ikke de norske fredsdiplomatene gjennomslag, sier Stokke.

EUs terrorlisting en tabbe

EU besluttet å terrorliste LTTE i 2006. Tidligere hadde USA, Canada og Storbritannia allerede terrorlistet organisasjonen. Beslutningen betydde at LTTEs midler i EU ble frosset og det ble forbudt å støtte organisasjonen økonomisk.

Stokke synes det er vanskelig å si hvorfor EU valgte å terrorliste LTTE og tror de må ha kjøpt propagandaen fra regjeringen som hele tiden prøvde å portrettere LTTE som en terrororganisasjon.

– EUs terrorlisting av LTTE var veldig uheldig fordi det forskjøv hele maktbalansen i forhandlingsprosessen, sier Stokke.

– Den srilanksiske regjeringen følte dermed at de hadde internasjonal støtte i sin kamp, sier han.

Konfliktfylte roller

Norge har hatt tre roller i fredsprosessen på Sri Lanka. Norge har fungert som tilrettelegger for forhandlingene, bistandsyter og som observatør for partenes overholdelse av våpenhvilen. Det er mange grunner til at det var akkurat Norge som fikk denne sentrale posisjonen i fredsforhandlingene på Sri Lanka. Norge hadde allerede et langt samarbeidsforhold til bistandsarbeid på Sri Lanka. Norge hadde erfaring i fredsmegling fra Midtøsten og Norge var godtatt av begge forhandlingsparter, i tillegg til det internasjonale samfunnet, som en nøytral part.

– Rollen som både tilrettelegger og overvåker var problematisk. Det blir nesten som om noen skulle skrive en stil, og så sette karakteren selv, sier Stokke.

Norge ble kritisert av den srilankiske regjeringen for å være pro-LTTE. Dette mener Stokke er urettferdig ettersom Norge, etter hans mening, ikke gjorde mer enn det som var nødvendig for å fylle rollen som en nøytral tilrettelegger.

Nå kan Norge handle
Stokke synes det er mer problematisk at Norges rolle som nøytral tilrettelegger også har begrenset  landets muligheter til å uttale seg kritisk i forhold til de forskjellige partene når fredsprosessen gikk i stå og ble erstattet av militære operasjoner.

– Dette har hemmet Norges muligheter til å ta standpunkt i konflikten tidligere. Dette forandret seg da den srilankiske regjeringen nektet å forholde seg til Norge som megler etter angrepet på den srilankiske ambassaden i Oslo, sier Stokke

Han ser nå muligheter for Norge til å ta et kraftigere standpunkt.

– Norge kan fordømme partenes brudd på regler for krigføring og brudd på menneskerettigheter. Ettersom det er regjeringen som er den mest aggressive parten i krigen, er det naturlig at Norge legger press der, sier Stokke.

Han forklarer at Norges handlinger ikke vil kunne ha stor reell innvirkning på situasjonen på Sri Lanka. Imidlertid har Norge stor legitimitet i det internasjonale samfunnet og dermed vil Norges standpunkt i konflikten i hvert fall ha symbolsk betydning.

– Det vil helt klart bli lagt merke til om Norge kommer med skarp kritikk av den srilankesiske regjeringen og enda mer om Norge anerkjenner tamilenes rett til selvbestemmelse, sier han.

Eksterne interesser
– Den pågående
krigen har vist at denne geopolitiske maktpolitikken er av avgjørende
betydning for konflikten på Sri Lanka, sier Stokke.

De toneangivende internasjonale aktørene har støttet regjeringssiden i Sri Lanka økonomisk og på andre måter. Yohan
Shanmugaratnam, journalist i Klassekampen, skrev forrige torsdag om
geopolitiske interesser og deres innvirkning på konflikten. Det er
mange land som har særskilte interesser på Sri Lanka.

Shanmugaratnam
trekker fram både Kina, Pakistan, India, USA og Japan i sin kommentar. Sri
Lanka er viktig for Kina fordi øya ligger godt plassert i den kinesiske
handelsrute. Kina har derfor støttet den srilankiske regjeringen med
mange milliarder kroner og er også en stor våpenleverandør. Pakistan er
også en stor våpenleverandør og disse to landenes voksende innflytelse
gjør at India også har sett seg nødt til å styrke båndene med den
srilanskiske regjeringen. India har gitt regjeringen over tre
milliarder kroner i år og tilbyr etterretnings- og annen militær
opplæring til den srilankiske hæren. I tillegg har USA vært en viktig
våpenleverandør. Amerikanernes “krig mot terror” ga den srilankiske
regjeringen en legitim grunn til å motkjempe LTTE ved å promotere dem
som terrorister for det internasjonale samfunnet. I tillegg har Japan
også bidratt med store summer i uhjelp og lån.

Forandringer i vente
Stokke mener at det nå er flere tegn som tyder på at regjeringens internasjonale sikkerhetsnett kan bli svekket.

–
Det er svært problematisk for regjeringen og dens internasjonale
støttespillere at krigen ikke avsluttes og at den humanitære krisen
ikke løses. Nå framstår krigen mer og mer som en krig ikke bare mot
LTTE men mot den tamilske minoriteten generelt, sier han.

Både
USA og Storbritannia har kommet med uttalelser om behoved for en ny
politisk forhandlingsprosess og Stokke legger også vekt på at
resultatet av det pågående valget i India kan ha innvirkning på
situasjonen framover.

– Dersom krigen vedvarer kan dette presset
bli forsterket og det kan også skje at det blir en økende internasjonal
anerkjennelse for tamilers rett til selvbestemmelse, sier han.

Ytringsfriheten er viktigst
– Det viktigste Norge kan gjøre er å påse at Sri Lanka følger internasjonal lov, sier “Lene”, som vil være anonym.

Hun er en menneskerettighetsaktivist som har jobbet på Sri Lanka. Hun vil være anonym fordi hun tenker seg tilbake til Sri Lanka. Hun forteller at ytringsfriheten på Sri Lanka er svært begrenset.

– Det er verdens tredje eller fjerde farligste land å oppholde seg i for journalister, sier hun.

Hennes venner i forskjellige hjelpeorganisasjoner på Sri Lanka tør ikke uttale seg eller gi ut rapporter om situasjonen der nede fordi de er redde for å bli kastet ut av landet, kidnappet eller drept. Selv har hun også følt frykten på kroppen.

–  Ytringsfriheten er det viktigste skrittet mot en mer rettferdig hverdag for tamilene på Sri Lanka, sier hun.

LTTE lever videre
– Den srilankiske regjeringen kan ikke knuse LTTE. LTTE er folket. Det er våre søstre, brødre, våre venner, sier Selvarajah.

“Lene” er enig. Hun forklarer at den asiatiske mentaliteten er helt annerledes enn den vestlige.

– I Asia har menneskene en mye mer kollektivistisk tankegang. De kjemper for den store saken og er villige til å ofre alt for den, sier hun.

Dermed vil ikke LTTE overgi seg, og om de blir knust vil de reise seg igjen, sier hun.

Stokke tror at tigrene har mer å gi enn det vi har sett til nå og at krigen ikke nødvendigvis vil ende i nærmeste fremtid, slik det internasjonale samfunnet ser ut til å tro.

– I denne situasjonen er det viktig at de internasjonale aktørene ikke konkluderer med at krigen er over og fokuserer på gjenoppbygging etter konflikten, men opprettholder et politisk press i forhold til våpenhvile og politiske forhandlinger om reell maktdeling, menneskerettigheter og demokrati, sier han.

Faktaboks:

Politikk på Sri Lanka
Det er to store partier Sri Lanka Freedom Party (SLFP) og United National Party (UNP). SLFP er det sosialdemokratiske partiet, mens UNP er et høyreparti. Disse to partiene har skiftet på regjeringsmakten siden landet fikk friheten sin i 1948. I tillegg til flere andre småpartier har det de siste årene kommet to nye ultranasjonalistiske partier Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og Jathika Hela Urumaya (JHU).