- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Det var noe av det NTNU-forskeren Berit Gullikstad fant da hun
studerte betydningen av kjønn og etnisitet på et utvalg
sykehjemsavdelinger med relativt høy andel mannlige pleiere og pleiere
med minoritetsbakgrunn.
– Det er ikke uvanlig at beboere nekter å la seg stelle av noen
som ikke er etnisk norsk. Selv om mange av pleierne alltid forsøker med
overtalelse for å få beboeren til å ombestemme seg, ender det ofte med
at de må hente en etnisk norsk pleier, forteller Gullikstad til KILDEN.
På samme måte kan det i utgangspunktet verdsatte faktum at det er
relativt mange menn på avdelingen, iblant skape problemer ettersom de
fleste av beboerne er kvinner, og en del kvinner slettes ikke ønsker å
bli stelt av menn.
– Vaktene måtte derfor forsøkes settes opp slik at det alltid var både
mannlige og kvinnelige pleiere og etnisk norske på jobb. Men på den
måten blir det konflikt mellom å prioritere beboernes ønsker og
likestillingsambisjonen, sier Gullikstad.
Hun forteller at den etniske diskrimineringen oppfattes som mye mer problematisk
enn at beboerne gjør forskjell på menn og kvinner. Motviljen mot menn
forklares med sjenanse, og man gjør ingenting for å utfordre beboerne
til å overvinne den.
Rasistiske og til dels kjønnsdiskriminerende utsagn fra
beboerne blir forklart med at beboerne hadde vokst opp i en tid hvor
det ikke var vanlig å se mennesker med mørk hudfarge, eller at det
skyldtes alderdom og sykdom. «Det er ikke de som snakker, det er
sykdommen», når mørke pleiere ble bedt om å komme seg ut av
beboer-rommet eller ble kalt apekatt.
– Den seksuelle trakasseringen mot kvinnelige pleiere,
derimot, ble i liten grad unnskyldt med sykdom, alderdom og demens. I
stedet ble atferden gjennomgående forklart med at «slik er menn», altså
gitt en slags patriarkalsk forklaring, forteller Gullikstad.
