- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Innlegg i Dagsavisen 7. oktober 2009.
Martin Kolberg som diskuterte med meg på Politisk kvarter på NRK, Jan Bøler som diskuterte med meg på Her og Nå og innvandringspolitisk talsmann i Ap, Arild Stokkan-Grande kunne ikke komme med ett eneste eksempel på hva regjeringen har gjort.
Integrering har to elementer i seg ifølge regjeringens egen definisjonen. Det ene går ut på å tilpasse seg det norske samfunnet, lære norsk, og delta i samfunnet. Det andre går ut på inkludering. Inkludering av og likeverd for andre kulturer og språk. Utrop har fulgt med i hvert eneste trekk i Arbeids -og inkluderingsdepartementets integreringspolitikk. Når vi ser på handlingsplanen for integrering, forslag til tidligere og kommende statsbudsjett, lovendringer som er vedtatt på integreringsfeltet og så videre, ser vi at regjeringens fokus kun handler om det første elementet i integreringsdefinisjonen ovenfor.
Foruten tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner som har eksistert i 20 år, finnes ikke ett eneste tiltak som skal bidra at innvandrere kan ivareta sitt eget språk, kultur og identitet. Hvis satsingen på den siste delen ikke er til stede, snakker vi om assimilering. Dersom regjeringen mener morsmål og styrking av identitet ikke er deres oppgave, har vi krav på å vite dette. For da bør regjeringen endre tittelen på handlingsplanen fra «integrering» til «assimilering». Regjeringen sier at den ønsker et mangfoldig samfunn, men retorikken stemmer ikke overens med politikken. Det er her min hovedkritikk ligger.
For hvis retorikken tilsier et mangfoldig samfunn, bør det også eksistere tiltak som samsvarer. Slike tiltak eksisterer ikke, og dermed bidrar regjeringen til kulturell og språklig ensretting. En ideologi om at innvandrere helt og holdent skal integreres i den norske kulturen, kan basere seg på at den vestlige eller norske kulturen er overlegen andre kulturer. Den kan også basere seg på en annen kjent kulturrasistisk forestilling, nemlig at konfliktnivået i et samfunn øker jo flere kulturgrupper det rommer. Dersom man klarer å gjøre innvandrerbefolkningen mest mulig norsk, vil Norge fortsette å være et trygt og godt land. Den generelle morsmålsopplæringen er fjernet fra samtlige skoler i Norge, og tilskudd gis ikke lenger til landsdekkende organisasjoner på innvandringsfeltet som vil jobbe for én gruppes interesser. Denne utviklingen minner om kolonitiden hvor koloniherrer påsto at den hvite rasen var bedre enn den svarte eller om fornorskningen av samer. I moderne tid er «rase» erstattet med «vestlig kultur» med en antakelse om at innvandrernes egen kultur er barbarisk, udemokratisk og mindreverdig og at innvandrere derfor skal integreres i den norske, vestlige kulturen. Denne typen ideologi kan ikke kalles noe annet enn nyrasisme (se «Rasisme på norsk» av Rolf Aakervik, 2008).
Jeg er ingen aktivist og Utrop er ingen organisasjon. Vi driver med journalistikk og vår oppgave er å påpeke trekk ved samfunnsutviklingen. At innvandrere snakker sitt eget språk, har en identitet som norskpakistaner, norsktamil eller norskvietnameser, fører ikke i seg selv til segregering. Men det er når innvandrere bare snakker sitt eget språk uten å kunne norsk, kun holder seg til sine egne og ikke deltar i det norske samfunnet at segregering finner sted. Og dette har jeg ikke argumentert for. Jeg utfordrer politikere, forskere og debattanter: Hvilke konkrete tiltak i integreringspolitikken har den rødgrønne regjeringen satt i gang i løpet av siste regjeringsperiode for å ivareta innvandrernes eget språk, kultur og dermed identiteten? Hvis du har gode eksempler og bevis, kan vi legge bort denne debatten. Hvis ikke, har vi en assimilasjonspolitikk som er i ferd med å bevege seg i en nyrasistisk retning.
