Foto: HiO
- Språkmangfald er ein ressurs - 18.09.2013
- – Språk er nøkkelen til alt - 28.10.2009
- Jevn økning av minoritetsstudenter ved HiO - 17.04.2008
Ghazalas historie viser hvordan en innvandrerkvinne kan tilpasse seg
skiftende omstendigheter og utnytte nye muligheter til å lære
underveis.
– Språk er nøkkelen til alt, og heldigvis er jeg glad i språk, sier Ghazala.
– Jeg hadde bare gått ett år på videregående skole i Peshawar i
Pakistan da jeg giftet meg som 16-åring. Mannen min hadde reist til
Danmark og fått jobb der, så jeg flyttet dit og gikk inn for å lære meg
dansk. Etter hvert fikk jeg også en fabrikkjobb, og jeg skaffet meg
førerkort. Familien flyttet så tilbake til Pakistan, men i 1986 kom vi
til Norge fordi mannen min fikk jobb her gjennom en fetter.
– Jeg forsøkte å finne et norskkurs jeg kunne delta på, men på den
tiden var det ikke noe tilbud til arbeidsinnvandrere. Det var også
veldig viktig for meg å kunne data hvis jeg skulle komme videre med
utdanning og jobb. Da den eldste av de tre barna begynte på skolen,
brukte jeg enhver anledning til å få kontakt med skolen. Siden min
datters klasse var tokulturell, var det to klassekontakter, og jeg ble
den ene. Det var også to lærere, og både den andre klassekontakten og
lærerne ble mine venner.
– Barna mine deltok i alle slags aktiviteter og hadde mange norske
venner. Dermed ble jeg kjent med familiene deres. Jeg er en åpen
person, og jeg ser ingen begrensninger ut fra religion eller kultur,
bare det er gode mennesker. Det er ikke noe problem å ta vare på sitt
eget og samtidig respektere andres verdier.
Ghazala er stolt av sine norske venninner. Hun opplever at hun kan
snakke om hva som helst med dem, mer enn med sine landsmenn. Flere
ganger nevner hun en god venninne som senere døde av kreft, men som
motiverte og hjalp henne med lekser da hun gikk på voksenopplæringen
for å få studiekompetanse.
– Den yngste sønnen gikk i barnehage og den eldste på ungdomsskolen
da jeg tok opptaksprøven til voksengymnaset. I pausene på skolen måtte
jeg kjøre varer for mannen min, som drev en butikk. Siden han arbeidet
lange dager, måtte jeg ordne alt hjemme og ta meg av de tre barna i
tillegg til skolegangen.
– Mannen min ønsket at jeg skulle være selvstendig, og utdanning er
nødvendig hvis du vil ivareta dine rettigheter og lykkes med noe. Vi
kommer begge fra velstående hjem hvor kvinner hadde en sentral plass.
Min far var professor, og han har hele tiden vært et forbilde for meg
når det gjelder utdanning. Det var også viktig for meg å være et godt
forbilde for barna mine. En må ha tro på seg selv for å gjennomføre en
utdanning ved siden av andre plikter. Etter to år på skole hadde jeg
studiekompetanse.
Ghazala jobbet som lærervikar et par år før hun begynte på
allmennlærerutdanningen. Hun hadde gått der i tre år, men fikk ikke
tatt slutteksamen før de igjen flyttet til Danmark og bodde der et par
år. Da mannen ble utsatt for en arbeidsulykke, søkte hun jobb på en
skole i Oslo og flyttet tilbake til Norge. Hun trivdes godt på denne
skolen, og hadde vikariater der i tre år som tospråklig lærer. Men hun
fikk ikke fast jobb der.
Da Ghazala begynte på faglærerutdanningen for tospråklige faglærere i
2006, var barna voksne og klarte seg bra. Hun fikk fritak for noen fag
fordi hun hadde gått på allmennlærerutdanningen tidligere, og avsluttet
studiet i år. Hun sliter med en kronisk sykdom som medfører at det kan
bli for slitsomt å jobbe i skolen. Derimot kan hun tenke seg å jobbe
deltid med voksenopplæring, som hun gjorde mens hun var på yrkesrettet
attføring etter hun ble syk.
Ghazala mener hun har mye erfaring som hun kan bruke til å veilede og
støtte andre. Hun kan også seks språk, som kan komme til nytte. Hun har
et stort internasjonalt nettverk, og er både på Facebook og Twitter.
– Det er så mange kvinner som trenger hjelp og veiledning, også blant
studenter. Jeg har drevet mye med frivillig arbeid, og blant annet vært
nestleder i ’Overseas Women Network Norway’. Nå har jeg opprettet min
egen organisasjon, en interkulturell kvinnegruppe, hvor kvinner med
ulik bakgrunn kan møtes. Jeg står fram for å motivere andre til å satse
på utdanning og å lære mest mulig gjennom å delta i samfunnet og være
åpen for kontakt.
– Jeg liker å være orientert. Hele tiden er det viktig å lære noe nytt,
så jeg deltar stadig på seminarer og konferanser, leser aviser og går
på kurs. Har blant annet tatt datakurs og Norsk trinn 3. Jeg ville lære
grammatikken ordentlig. Under valgkampen leste jeg partiprogrammer.
Det er nylig utgitt ei bok om de første innvandrerne fra Pakistan, og
der er Ghazala intervjuet. Ei ny bok om de første innvandrere fra mange
land er planlagt, og hun har lovt å bidra der også. Det er viktig at de
som vokser opp her får kjennskap til denne historien, sier Ghazala.
– Jeg har aldri opplevd noe rasistisk. Når det klages over dette, sier
jeg at det finnes fordommer over alt, også i pakistanske miljøer. Et
gammelt ordtak sier at når du retter en pekefinger mot noen, så peker
tre fingre mot deg selv. Så se først på deg selv, sier jeg.
– Baksnakking legger jeg ikke merke til, og jeg føler at jeg blir
respektert blant mine landsmenn. Jeg er en positiv person. Min venninne
som nå er borte, hadde en plakat hvor det sto: ”Tenk positivt, og det
positive vil gro!”. Det tror jeg på, avslutter Ghazala.
