Foto: Utrop
I boka ”Rasisme og diskriminering” redegjør Jon Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen for hva nyrasisme er.
Her er kapitlet som om handler nyrasisme: (Hele dokumentet kan leses her i PDF format)
Den klassiske rasismen har i de senere årene i liten grad vært et fokuseringsområde i nordamerikansk og europeisk samfunnsforskning. På 1980- og 1990-tallet ble likevel rasisme satt ettertrykkelig på dagsorden – men da som forsøk på å beskrive hvordan rasistiske ideologier har blitt transformert og fått et oppsving i møte med innvandrere i Europa (Gullestad 2002). Ingen av forskerne som har lansert nye rasismebegreper, betviler imidlertid at den tradisjonelle og biologisk orienterte forståelsen var dekkende frem til midten av 1900- tallet. Det som binder dem sammen er oppfattelsen om at rasismen har endret seg (Todal Jenssen 1994).
Selv om det eksisterer mange ulike syn på, og ikke minst begreper for, hvordan rasismen har endret ansikt i senere tid, er en fellesoppfatning at det har skjedd et retorisk skifte på den politiske høyresiden, der ”kultur” har erstattet ”rase” som viktigste ordnende kategori (se f.eks. Barker 1981; Rex 1986; Balibar 1991; Stolcke 1995). Vekten legges gjerne på at forskjellene mellom ulike kulturer er uforenlige og at kulturblanding vil føre til konflikt – og tjener dermed som et argument for en restriktiv innvandringspolitikk. Personer som oppfattes som kulturelt sett annerledes tilskrives egenskaper som representerer en ”trussel” mot nasjonalstaten eller majoritetens livsførsel. Innvandrerne må la seg assimilere i et majoritetsdefinert fellesskap eller kort og godt forlate landet.
Dette skiftet fra ”rase” til ”kultur”, betegnes ofte som overgangen fra den klassiske – ”gamle” – rasismen, som er beskrevet ovenfor, til såkalt nyrasisme. Ifølge Gullestad (2002: 149) kan en slik nyrasisme ”omfatte både mennesker som anses som synlig forskjellige, og mennesker som ikke anses som synlig forskjellige, men hvis kultur og religion anses for å være fremmed”. Nyrasismen skiller seg fra den klassiske rasismen først og fremst ved at den ikke tar utgangspunkt i biologi. Likheten mellom de to ligger i forestillingen om at det eksisterer et verdimessig hierarki, der noen mennesker betraktes som mer verdt enn andre.
Et uklart forhold som hefter ved teorien(e) om nyrasisme er imidlertid i hvilken grad biologi likevel spiller en rolle. På den ene siden signaliserer ivaretakelsen av begrepet ”rasisme” at den nye rasismen stammer fra den klassiske rasismen, som Todal Jenssen (1994) peker på. Dermed skulle en kunne forvente at nyrasisme i realiteten refererer til forestillingen om biologiske forskjeller mellom grupper av mennesker og følgelig har et utspring i en rasistisk ideologi. Den språklige overgangen fra ”kultur” til ”rase” vil i så fall bare være en eufemisme – skjønnmaling: Det er egentlig et uttrykk for klassisk rasisme, men blir gjennom språket fordekt som (mer) legitim kritikk av andre menneskers ”kulturelle særtrekk”.
På den andre siden er dette en fortolkning som er meget vanskelig å dokumentere empirisk. Dersom begrepet ”rase” aldri forekommer i retorikken til det politiske høyre eller andre, i hvilken grad kan forskere definere kritikk på kulturelt grunnlag som (ny)rasisme? Dette er en metodisk utfordring, men handler også om kravene til begrepsmessig presisjon.
Robert Miles (1993) har eksempelvis påpekt at flere av de fenomenene som har blitt definert som nyrasisme er til forveksling like en tradisjonell form for nasjonalisme. Selv om nasjonalisme og rasisme i visse geografiske og historiske kontekster kan være vanskelig å skille fra hverandre, er spørsmålet likevel om ikke rasisme i denne forstand blir et for vidtrekkende begrep til at det egner seg som en analytisk kategori.
Ifølge Solomos og Back (2000) er dette spørsmålet feil stilt. De understreker nødvendigheten av å forstå rasisme og forestillinger om ”rase” som foranderlig og historisk situert og plassert. Utfordringen, hevder de, er ikke å komme frem til en vanntett begrepsavklaring, men å forstå hvordan og på hvilke måter sosiale relasjoner får en rasialisert karakter i forskjellige tider og på forskjellige steder. Med andre ord, og som også Goldberg (1993) har pekt på, mener mange at det ikke lenger er snakk om én bestemt form for rasisme som kan defineres klart etter visse kriterier, men at man fra 1980-tallet kan snakke om et helt sett av ulike rasismer.
