- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Det er en selvmotsigelse at den største hedersutmerkelse for innsats for og bidrag til verdensfreden går til en president i krig. Siden 11. september 2001 og terrorangrepene på Pentagon og tvillingtårnene i New York, har USA vært i krig mot en usynlig fiende. Krigen har ført daværende president George W. Bush og nåværende president Barack Obama til slagmarkene i Irak og Afghanistan.
Derfor er prisutdelingen til Obama kontroversiell. Flere titusener soldater er utplassert i fjerne strøk, og fortsatt er det uklart hva som vil skje med den omstridte fangeleiren Guantanamo Bay. Selv om Obama har vurdert å stenge leiren, hvor Geneve-konvensjonen knapt gjelder for de såkalte “ulovlig stridende”, befinner den seg fortsatt i et juridisk limbo.
Tillit til begjær og besvær
Vi må egentlig tilbake til 1973, da USAs daværende utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams øverstkommanderende Le Duc Thuo fikk prisen sammen, for å finne en tildeling som har skapt så mange spørsmål. Med til historien hører det at sistnevnte til og med takket nei til prisen, siden han mente krigen i Vietnam ennå ikke var slutt. Kissinger hadde på sin side samme år støttet et blodig statskupp i Chile.
Prisen Obama har fått, sier mest om hva det internasjonale samfunnet forventer seg av USAs president. Frem til nå har han vist velvilje og sagt riktige ord til riktig tid. Nå er imidlertid prisen blitt til et konkret krav om å vise resultater, og hvis Obama sliter med å levere varene, vil fallhøyden utvilsomt bli stor.
Grasrot, gulrot og veien videre
En annen forklaring på tildelingen av fredsprisen til USAs president er kanskje at det ikke fantes noen grasrotkandidater á la Shirin Ebadi, Wangari Mutha Maathai og Muhammed Yunus, som Nobelpriskomitéen kunne servere verden på et sølvfat. Hvis komiteen mener ingen slike utfordrere var verdt å vurdere i år, så ser Nobelprisens kriterier anno 2009 ut til å være preget av manglende kreativitet og visjoner.
Begrunnelsen for at Obama har får prisen, hvor man har vektlagt hans evne til å styrke internasjonal diplomati og samarbeidet mellom ulike nasjoner, synes jeg blir underlig. I hvertfall så lenge han er langt unna målet om å vinne freden i kjølvannet av den nå pågående “krigen mot terror”.
Som sagt. Nå er det opp til historiens første svarte amerikanske statsleder å vise at han har virkelig substans og kan leve opp til de sjarmerende løftene han så karismatisk har levert både under valgkampen og i sine første måneder i Det hvite hus. Å vise at han kan gå fra krigspresident til fredspresident er komiteens foreløpige gulrot. En gulrot som kan vise seg å bli ganske hard å tygge.
