Foto: Wikimedia Commons
Til slutt ender mange kvinner på krisesenter.
– Kvinnene blir veldig lenge i en uholdbar situasjon fordi de ikke vet hvor de skal vende seg. De er usikre på hva som vil skje med dem selv og barna deres hvis de forlater mannen. Kvinnene føler at de har ansvaret for å holde familien sammen, sier Parvin Kiamanesh, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), til Utrop.
Kiamanesh deltok på den europeiske konferansen om vold i nære relasjoner som nylig ble avholdt i Oslo. Konferansen samlet over 850 tilhørere fra 43 land og ble arrangert av NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring – og NKVTS.
Kom via familiegjenforening
Kiamanesh og hennes kollega Mona Iren Hauge har intervjuet 17 innvandrerkvinner i alderen 29-53 år fra forskjellige land i Europa, Asia og Afrika. Kvinner fra ikke-nordiske land er ikke med i studien.
Kvinnene som ble intervjuet bodde på krisesentre eller hadde flyttet ut derfra, men hadde fortsatt jevnlig kontakt med senteret. Flesteparten hadde kommet til Norge via familiegjenforening for å etablere et liv sammen med sine ektemenn. Fire av mennene var født i Norge, mens resten hadde bodd i Norge i mange år. Alle mennene hadde jobb, nettverk og et sted å bo. Kvinnene hadde bare et sted å bo.
Etter at kvinnene og deres barn ble utsatt for vold, innså de at det ville bli vanskelig å forlate mannen uten jobb og sosialt nettverk. Krisesenter ble den eneste løsningen.
Høye forventninger til livet i Norge
“Hvis jeg hadde hatt jobb, hadde jeg ikke trengt å gå til krisesenter. Alt ville vært annerledes hvis jeg hadde jobb og kunne tatt med meg barna og skilt meg som andre gjør. Hvordsn skal det gå med barna mine når jeg ikke har jobb og nær familie i Norge?”, sa en av kvinnene til Parvin Kiamanesh.
Kvinnenes manglende økonomiske selvstendighet og sosialt nettverk, sammen med lite kunnskap om norske hjelpeinstanser, førte ofte til at kvinnene ble for lenge i forhold.
– Kvinnene fortalte at de var glade da de kom til Norge. De hadde høye forventninger til det nye livet, sier Kiamanesh.
– Han sa aldri stygge ting før
Gleden ble snart snudd til fortvilelse. En kvinne snakket om at kontrasten mellom eget liv og det normale livet hun så hos andre, var stor. Forandringene hos mannen hun hadde giftet seg med var også enorme.
“Jeg hadde aldri før sett at han var sånn. Han sa aldri stygge ting før. Han forandret seg kort tid etter at vi ble gift.”.
– Kvinnene begynte å unngå situasjoner som kunne fremprovosere sinne hos ektemannen. De modererte sine egne meninger, de protesterte ikke på noe. De ble tause for å unngå vold og holde familien sammen.
De fleste kvinnene fortalte at de ikke kjente til lover og regler som gjelder i Norge. De visste ikke at noen kunne hjelpe dem. Da de ble oppmerksomme på at det finnes hjelpeinstanser de kunne henvende seg til, ble de skremt av mytene om at barnevernet kan komme til å ta barna fra dem.
Lager video mot familievold
Annie McLaughlin, seniorforsker ved University of Strathclyde bekreftet redselen mange føler for å anmelde ektemannen. Hun har sett på hva politiet kan gjøre for å hjelpe, støtte og beskytte voldsutsatte kvinner.
I hennes forskningsrapport om sør-asiatiske kvinner som ble utsatt for vold, forteller hun at mange kvinner ikke en gang visste at de kunne ringe politiet.
– De kvinnene som vurderte muligheten, ble frarådet å blande inn politiet. Familien oppfordret henne heller til å gå tilbake til ektemannen dersom hun hadde forlatt ham. Hadde hun anmeldt ham, ble hun rådet å droppe rettssaken, sier hun til Utrop.
Det viste seg imidlertid at de kvinnene som gikk til politiet, følte seg hjulpet.
Politiet i Skottland har lage en animert video om hvordan politiet kan hjelpe dem som blir utsatt for vold i hjemmet. Videoen skal vises på alle steder der kvinnene oppholder seg – på legekontorer, asylmottak, migrantsentra og hos politiet.
– Det er snakk om en enkel informasjonsvideo på flere språk, sier McLaughin.
