Krekar er forfatteren bak boka «Med egne ord», og han skal også drive et arabisk nettsted. I tillegg har han deltatt på en del debatter. Nylig ble det skutt mot Krekars leilighet, og familien lever nå på et skjult sted. Selv om skjegget hans kan avsløre ham, vil ikke Krekar ta bort skjegget.
Alle vil ha Krekar ut av Norge, innvandrere, muslimer, nordmenn og så videre. Og det er få som vil høre på hva Krekar har å si. Boka hans fikk laber oppslutning og salget gikk tregt. Media går mot ham, politikere og den norske regjeringen gjør det, men likevel står Krekar på sitt. Ikke bare Kadra, Amal Aden, men også Krekar er en mann med guts i den offentlige debatten. Mens Kadra og Aden fikk stor drahjep fra forlag og mediene, er situasjonen motsatt for Krekar.
Lik rett
Nå er Krekar et ekstremt eksempel, men faktum er at på samme måte som motstander av homoekteskap Nina Karin Monsen, så representerer Krekar et fåtall personer. Men begge har stått på for sin overbevisning. Selv om storsamfunnet ikke godtar påstandene, så bør vi respektere Krekars rett til å ytre seg, men ikke nødvendigvis hans meninger, som jo er ganske ekstreme.De har all rett til å stå for det de tror på.
Når innvandrere kritiserer norske myndigheter, politiske partier eller politikk, blir de tiet ihjel.
I det norske samfunnet later det til at det kun er en viss type ytringsfrihet som aksepteres. Når innvandrere snakker om de barbariske tradisjonene, muslimske mørkemenn eller manglende likestilling i innvandrermiljøene, blir de tatt i mot som helter. Men når innvandrere kritiserer norske myndigheter, politiske partier eller politikk, blir de tiet ihjel og har ikke samme drahjelpen fra media.
Kritikk tåles ikke
Et eksempel på dette er den behandlingen Amir Payan fikk i Bergen SV. Payan ble tatt fra alle tillitsverv i partiet fordi han blant annet sammenliknet tilbakesending av irakiske asylsøkere med nazisme. En annen politiker som trakk seg fra sentrale verv i SV, er Reza Rezaee. Hans motstand mot norsk deltakelse i krigen i Afghanistan var en av årsakene til at han trakk seg.
Iffit Qureshi vil kanskje ikke like at hennes navn nevnes i samme åndedrag som Krekar. Men det er ikke poenget her. For også Qureshi har vært en viktig stemme i den offentlige debatten uten at media har gitt henne nok drahjelp til tross for at hun er muslim og kvinne. Sara Azmeh Rasmussen derimot har fått bred medieoppslutning for sine meninger.
Lite rom for nyanser
Qureshi er enestående i integreringsdebatten. Innvandrermenn har sagt det samme som henne tidligere, men de er knapt blitt hørt. Men når en kvinne og muslim nyanserer debatten, blir det hørt i litt større grad enn når det er menn. Hun har en vanskelig oppgave foran seg når hun argumenterer mot nedsløvede journalister, kunnskapsløse politikere og ensidige forskere.
Også mennesker som Qureshi, Payan og Krekar fortjener en pris for å bidra til å trygge ytringsfriheten i Norge.