Foto: Ola Gjethammer
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
I et debattinnlegg i Aftenposten skriver IT-gründer Shazad Rana og stortingsrepresentant (Ap) Hadia Tajik at muslimer i Norge gjør seg selv en stor tjeneste om de senket skuldrene. ”Man kan ikke opptre som et sårbart, krenket potensielt offer hver gang islam eller muslimer er i søkelyset,” heter det.
Rana og Tajik skiller ikke mellom moskémiljøer og muslimer. Deltakere på demonstrasjonen tilhører konservative moskémiljøer i Oslo og representerer ikke stemmene til muslimer generelt. Muslimer i Norge kommer fra svært ulike bakgrunner og er en heterogen gruppe. Demonstrasjonen startet med bønnerop og ropet “Gud er stor” på arabisk mens de gikk gjennom Karl Johan mot Oslo S. Demonstrasjoner og slike protester som mobiliserer moskémiljøene fremstår som representative for muslimer generelt, noe som imidlertid slett ikke er tilfellet. Kan vi for eksempel trekke en konklusjon om at alle kristne i Norge er i mot homofile etter å ha vurdert holdningene til homofile blant folk i bibelbeltet i Sør-Norge?
Rana og Tajik har mange gode poenger i innlegget, men det ser ut til at de ikke har fanget opp hovedårsaken bak demonstrasjonen. Reaksjonene mot Muhammed-tegningene i Dagbladet må ikke sees som en enkelthendelse, men som en reaksjon på samfunnets behandling av muslimer. Appellen til Mohyeldeen Mohammad er en god illustrasjon på den frustrasjonen en del muslimer sitter med. Islamofobien er økende både i Norge og generelt i Europa. Integreringsbarometeret 2005 viser at holdninger overfor innvandrere er mer positiv enn holdninger overfor muslimer. Medienes beskrivelser av muslimer oppfattes som et angrep. I en slik kontekst hvor den muslimske identiteten er truet føler disse moskémiljøene et behov for styrke sin egen identitet og retten til å være selv og utøve sin religion.
Mohyeldeen Mohammad sin påstand om at homofile fortjener dødsstraff er noe som dessverre er representativt for de konservative moskémiljøene. Når det kommer til homofil praksis, er Islamsk Råd Norge, politikere som Akhtar Chaudhry (SV) og Khalid Mahmood (Ap) og representanter som Usman Rana svært utydelige. I motsetning til den unge reaksjonære Mohammad som sa rett ut det han mente, har disse aktører en tendens til å gå rundt grøten og eller svare unnvikende. I et telefonintervju hvor vi spurte en del muslimer om de tok avstand fra den delen av islam som mener homofil praksis er synd svarer Chaudhry slik: ”Homofile muslimer finnes, og jeg har ikke rett til å dømme dem.” Og Mahmood svarte: ” Jeg synes du godt kunne omformulere dette spørsmålet.” Usman Rana svarte rett ut at han ikke tok avstand. Hvis politikere og intellektuelle svarer på denne måten, så kan vi tenke oss hva slags holdninger moskémiljøene og reaksjonære krefter sitter med.
Staten har fullstendig oversett muslimer som gruppe. Til tross for at islamofobien er dokumentert, er det lite forsøk på å redusere denne. Det finnes handlingsplan mot rasisme, men fokuset på religiøst basert diskriminering får lite plass. Derimot har det vært mye fokus på forbud mot å bruke hijab i politiet. Regjeringens mangfoldspolitikk har ikke fungert i praksis når det gjelder muslimer.
