Foto: Goeun Bae
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Trine Myhrvold ved Fakultet for helsevitenskap på OsloMet har undersøkt papirløse migranters psykiske helse, livskvalitet og levekår. I den forbindelse har hun intervjuet 90 papirløse migranter.
I en artikkel nylig publisert i Journal of Clinical Nursing, har hun spesielt sett på livskvalitet hos disse migrantene.
Hovedfunnet i forskningen dokumenterer at flyktningene har dårlig livskvalitet.
– De har marginale levekår med dårlig økonomi, opplever å ikke ha mulighet til å bestemme over eget liv, men er prisgitt andre, sier Myhrvold til oslomet.no.
Får ikke helsehjelp
Respondentene er rekruttert på Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo, et gratis lavterskeltilbud drevet av frivillige helse- og sosialarbeidere.
Hovedårsakene til at Myhrvolds respondenter flyktet er krig og forfølgelse og økonomisk usikkerhet. Hos oss opplever de svært begrenset psykologisk og sosial støtte og samtidig begrenset tilgang til helsetjenester og sosial velferd.
– Det kan være folk med diabetes som ikke får insulin, eller som ikke kan skaffe seg nødvendig medisinsk utstyr som for eksempel stomiutstyr ved utlagt tarm. Også kreftsyke opplever mangel på hjelp, sier Myhrvold, og i praksis er papirløse utestengt fra psykisk helsehjelp.
Går utover livskvalitet
Forskeren er ikke overrasket over hovedfunnene i den siste del av studien som dokumenterer at flyktningene opplever lav livskvalitet.
– Dette kan forstås som et komplekst samspill mellom mulige traumatiske opplevelser før og under flukt, og deres vanskelige livssituasjon her knyttet til usikker juridisk status, sier forskeren.
Avhengighet av andre og redusert selvbestemmelse ser også ut til å bety mye for deres opplevelse av livskvalitet. I Norge forverres situasjonen av mangel på tilgang til nødvendige helse- og sosialtjenester.
– Mine respondenter har dårlig økonomi og utnyttes med lave lønninger dersom de klarer å få arbeid, mange har ikke en gang råd til buss for å komme seg til lege.
Fortsatt lite kunnskap
Myhrvold sier at det er lite kunnskap om gruppen papirløse migranter i Norge. Reduserte rettigheter bidrar til at papirløse migranter marginaliseres.
– Helse- og sosialpersonell blir ikke kjent med gruppen og gruppens behov, noe som igjen reduserer mulighetene til både fagutvikling og forskning. Også vi som medmennesker blir ikke kjent med papirløse migranter som har manglende muligheter til å delta på samfunnets ulike arenaer, sier hun til oslomet.no.
– Handler om at de skal ut
Leder i Antirasistisk senter (ARS), Rune Berglund Steen, viser til at Norge generelt har en svært hard tilnærming til papirløse.
– Røde Kors og Kirkens Bymisjon måtte gå til det skrittet å opprette et helsesenter for papirløse. Her måtte store, humanitære organisasjoner gå inn og ta seg av grunnleggende helsebehov til en utsatt gruppe, på et vis som i det sosialdemokratiske Norge er uvanlig, sier han til Utrop.
Han tror det hele handler om en ting når det gjelder et flertall av papirløse.
– Staten har primært en tilnærming, nemlig at de skal ut. Politikere har til og med argumentert med at folk vil bli hvis de får helsehjelp. Dette er uverdig. Papirløse møter omfattende problemer i møte med helsevesenet, noe som medfører liv med smerter og lidelse, både fysisk og psykisk, som kunne og burde vært unngått.
Sammensatt gruppe
Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) kjenner seg også igjen i situasjonsbeskrivelsen fra undersøkelsen.
– Forholdene som beskrives stemmer med erfaringene våre i vårt arbeid med papirløse med begrensede rettigheter, sier hun til Utrop.
Livskvaliteten til papirløse påvirkes negativt av det Austenå kaller å “leve usikre liv”.
– Når man lever under slike forhold så har man ingen myndighet over eget liv, og det er nedbrytende for de aller fleste. Familieforhold, og fysisk og psykisk helse spesielt, preges av denne usikkerheten. Et spesielt kjennetegn her er også dårlige bo- og jobbforhold. Sitter man ikke hele dagen på mottak uten noenting å gjøre, uten språkopplæring og med minimal samhandling med samfunnet, er man prisgitt svart arbeid og grov utnyttelse.
Sammensatt gruppe
Hun mener dette er en sammensatt gruppe, som likevel har en felles opplevelse om at de ikke kan eller vil eller får returnere til opprinnelseslandet.
– Her har vi folk som har fått avslag på asyl, ureturnerbare, statsløse og folk med tidligere midlertidig opphold som har fått nedgraderte sosiale og juridiske rettigheter. Et eksempel her er etiopere som fikk bli i Norge midlertidig og som fikk lov til å ha skattekort frem til 2011.
– I disse dager går Viste-saken i retten. Hva tenker dere om det han har gjort for å gi papirløse jobb?
– Oppholdstillatelse er en forutsetning for ansettelse, så formelt sett har han begått et lovbrudd, og meldt seg frivillig for politiet. Utgangspunktet hans er at det ikke gjøres nok for denne svært sårbare gruppen mennesker. Han ønsker å få frem statens medansvar for at folk har havnet i denne situasjonen.
Statlig ansvarfraskrivelse
Når det gjelder punktet om statlig ansvarsfraskrivelse er NOAS på linje med Viste.
– Som organisasjon har vi i lang tid tatt opp statsløses og papirløses rettigheter. Vår erfaring er at Norge ikke følger opp denne gruppen, og at man ikke har etablerte prosedyrer.
NOAS har blant annet foreslått midlertidige jobbtillatelser og at statsløse og papirløse som har barn som er norske statsborgere kan søke om familiegjenforening, istedenfor å måtte reise ut av landet.
– Her handler det om å kunne vise god skjønn. Om å vise forståelse for barns beste istedenfor å bryte opp familier. Har man også opphold seg i Norge i fem år uten at myndighetene har funnet noe grunn for hjemsendelse så bør man ha mulighet til identitetspapirer og jobb. Har man jobb så er det lettere å klare seg, og til å ha et verdig liv i Norge, mener hun.
Klikk her for å lese om Arne Viste, som er tiltalt for å ha ansatt asylsøkere uten lovlig opphold jobb
