- Gud er fortsatt norsk - 21.05.2010
Jeg sitter i en lesesal på Ulrikke Pihls Hus. Utenfor hører jeg lekende barn fra St. Pauls skole. Som i tidligere år stiger de lystige barneskrik i takt med at dagene frem mot eksamen telles ned. Lyden av snufsing, et kvalt host, og hamrende fingertupper mot tastatur fyller det stille rommet. Et ukonsentrert sinn med et fininnstilt øre kan likevel høre vinden bære med seg klangen fra klokkene i Johanneskirken. Et ganske ordinært lydbilde fra en ganske ordinær dag på Høyden.
Kirkeklokker og bønnerop
Men, hva om den høye røsten til en muezzin som kalte inn til fredagsbønn skar seg gjennom denne studentidyll? Ville jeg med en gang bli oppmerksom på det plutselige religiøse innslaget i min hverdag? Eller ville det glidd inn øret like umerksomt som kirkeklokkene?
Nei.
Om bønnerop hadde vært praktisert i Norge ville vi tillagt dem et helt annet innhold som religiøst uttrykk enn hva kirkeklokkene symboliserer.
Kristendommen i særstilling
Kristendommen kom til Norge for over tusen år siden, og har vært en så fremtredende og varig del av norsk historie at den fortsatt preger store deler av vårt samfunnsliv. Vi tar kanskje ikke imot Jesu legeme og blod knelende rundt alterringen på søndager. Derimot er vi omgitt av symboler og strukturer som gjør at Norge fortsatt setter kristendommen i en suveren særstilling. Problemet er at denne særstilling ikke erkjennes. Problemet er at staten velger å forkle seg i en nøytralitetsretorikk når det er mest hensiktsmessig.
Forkynning i skolen
Det er en rekke strukturer som viderefører kristendommens sentrale posisjon i forhold til den norske stat. De fremste av disse er skoleverket og statskirkeordningen. Det kristne fundamentet har hele tiden stått sentralt i skoleverket. Inntil 2005 var det i formålsparagrafen for grunnskolen et krav om at elevene skulle få «ei kristen og moralsk oppseding». De aller fleste av oss er blitt oppdratt med en kristendomsundervisning som var i strid med religionsfriheten. Hvilket også Norge ble dømt for av den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2007.
Stadig gjennomføres skolegudstjeneste, bordbønn og en forkynnende undervisning av kristendom i mange norske skoler.
Kristne symboler
En annen og vedvarende struktur er statskirkeordningen. Selv med statskirkekompromisset i 2008, forblir den evangelisk-lutherske religion statens offentlige religion (Grunnloven § 2). På samme måte forblir Kongen kristen enten han vil eller ikke (Grl. § 4), sammen med halve regjeringen (Grl. § 12). Det fremste tegnet på den kristne nasjon finnes i kirkelovens § 3: Så lenge én av foreldrene er registrert i kirken blir barnet også innmeldt ved fødsel. En virksomhet som ville blitt karakterisert som medlemsjuks om det gjaldt hvilken som helst annen organisasjon.
Kristendommens særstilling videreføres aktivt av kirkens 8000 biskoper, prester, proster og andre ansatte som årlig mottar statlige overføringer i milliardklassen.
Ved siden av strukturene preges også vårt samfunnsliv av kristne symboler. Over hele landet skyter kirkespirene korset mot himmelriket. Vårt flagg prydes av et kors. Vi får fri fra jobben i forbindelse med Jesu fødsel, død, oppstandelse, himmelfart og til minne om da Den Hellige Ånd kom til apostlene. Nasjonalsangen er fylt av referanser til den kristne Gud, og korset er gitt en fremtredende plass på riksvåpenet. Vi døpes, konfirmeres, giftes og gravlegges av Kirken, men insisterer på å ikke være kristne.
Bruken av kristne ritualer og symbolikk har vært så omfattende og vedvarende at vi blendes for det religiøse innholdet. Staten villeder seg selv og oss til å tro at disse er nøytrale. La meg vise til to eksempler:
«Uniformen skal være ren»
Under fjorårets opphetede debatt om bruken av hijab som del av politiets uniform, var hovedargumentet til kritikerne at det religiøse hodeplagget i tjenesten var uforenlig med prinsippet om at statens tjenestemenn skulle være livssynsnøytrale. «Uniformen skal være helt ren, uten noe som signaliserer politisk, religiøst eller verdimessig ståsted», sa leder av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen. Nå har det seg slik at disse forvaltere av statens maktmonopol alle bærer korset på sitt våpenskjold. Kristendommens fremste symbol kan man se på uniformen, uniformsluen, utrykningskjøretøy, knapper og skilt.
Kors, brunost og binders …
Noen måneder senere ville domstolsadministrasjonen forby bruken av religiøse symboler i norske domstoler. Hovedargumentet var nok en gang at den dømmende makt skulle fremstå som nøytral i møte med befolkningen. Den dømmende makts administrasjon fant det imidlertid ikke nødvendig å problematisere bruken av korset på lovsamlingen, riksvåpenet i rettssalen, eller korset på førstvoterendes stol i Høyesterett.
Eksemplene viser enten at myndighetene ikke regner kristne symboler som religiøse uttrykk, eller at de rett og slett er blinde for symbolikken de til daglig omgir seg med.
Kanskje er dette bare en kamp mot døde symboler? Noen vil si at kristne symboler og ritualer med årenes løp er blitt tømt for et religiøst innhold. At når staten utsmykker sine institusjoner og ansatte med korset er dette kun et uttrykk for Norges kristne kulturarv og tradisjoner.
Korset er altså bare et kulturprodukt på linje med brunost og binders. Ja vel. Hvorfor har det seg da slik at alle «våre» religiøse symboler er kulturuttrykk, mens «deres» religiøse symboler forblir nettopp det – religiøse symboler – eller enda verre, politiske symboler?
«Kjenn deg selv»
Behovet for å begrense eller forby religiøse symboler er en relativt ny utfordring i norsk sammenheng. Om staten skal ha troverdighet i møte med disse problemstillingene bør vi ikke glemme mantraet fra grekerne: «kjenn deg selv». Utgangspunktet for disse drøftelsene bør være vår egen lange tradisjon med å blande sammen kirke og stat.
Så langt har den norske debatten om religiøse symboler avslørt en svært selektiv forståelse av hva som er nøytralt, og hvilket innhold som tillegges ulike religiøse symboler. For staten og dens institusjoner er ikke livssynsnøytrale, de bare later som. Gud er fortsatt norsk.
