Foto: Flickr/Creative Commons
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
- Norwegian Democrazy - 14.11.2024
Folk reiser. Det har de alltid gjort og det kommer de alltid til å gjøre. Grunnene kan variere. Noen reiser fordi de må, andre fordi de har lyst.
Her hjemme har ting utviklet seg på reisefronten. I vikingtiden dro nordmenn høye på fluesopp ut for å raide uskyldige i engelske landsbyer. På 1800-tallet dro folk til Amerika for et bedre liv. Nå gjør folk fra alle verdenshjørner det samme, og lar det gå utover lille Norge. Endringene i takt med oljerevolusjonen på 1970-tallet og velferdsstatens inntog har gjort at sommertid en ensbetydende med reising for svært mange nordmenn.
For dem av oss som har opprinnelse et annet sted innebærer sommeren to ting: enten jobbe og tjene en drøss med ekstrakroner som vi gjerne sparer, eller reise hjem for å besøke venner og familie i det såkalte “hjemlandet”. Det gjelder særlig de av oss som er arbeidsinnvandrere og kan vende tilbake. Naturlig nok er dette vanskelig for iranere, irakere, somaliere og andre som kommer fra krigsområder.
Verdensvandring
Finanskrise til tross, de fleste av oss som hører til de 4,8 millioner her på bjerget har fortsatt ganske mye gryn mellom hendene. Faktisk mer enn nok til å påkoste oss hoteller, leiebiler og drinker. Gårsdagens masseturisme i form av grisefestene i Spania og Hellas, har etterhvert spredd seg videre til andre steder. Latin-Amerika, Øst-Europa og Bali er blitt mer regelen enn unntaket, skal vi tro de siste undersøkelsene gjennomført på vegne av reisenæringen.
Samtidig sytes og klages det fra enkelte sjeler over at folk fra de samme eksotiske stedene nå oversvømmer Oslo og andre steder i Norge. Noe som jeg finner underlig. Er ikke globaliseringens formål å bringe hele verden nærmere sammen (ikke bare via internett) – bokstavelig talt?
Tenke på fremtiden
Nordmenn er blitt verdensvandrere. Om det har gjort “oss” mer tolerante i forhold til “de andre” kan diskuteres. En ting er ihvertfall sikker; vi bør sette “de andre” i samme bås som “oss selv” – som reisende, uansett årsak.
Gudene forby, men kanskje det kan hende at vi en gang i fremtiden, som islendingene nå, blir nødt til å finne nærmeste flysete. Heller fordi vi må, enn fordi vi har lyst til det.
