- Lag indisk kylling tikka-masala - 10.06.2015
- Lag italiensk bruschetta - 02.06.2015
- Vanskeligere for innvandrere å bli gründer - 12.05.2011
Ordet innvandrer brukes ofte til å betegne unge mennesker som meg som er født og vokst opp i Norge. Det skaper en avstand og en type fremmedgjøring til landet jeg har størst tilknytning til, nemlig Norge. Men er det bare nordmenn som bidrar til den fremmedgjøringen?
Innvandrere i Norge får ikke barn. De får innvandrerbarn, eller andregenerasjonsinnvandrere, som det også kalles. Deres barn igjen er heller ikke barn, men tredjegenerasjonsinnvandrere, selv om de ikke har vandret et eneste sted.
Definisjon av innvandrer
Ordet “innvandrer” har forskjellig betydning alt ettersom hvem man spør. Ifølge SSB omfatter begrepet kun førstegenerasjonsinnvandrere, mens regjeringen betegner innvandrere som personer med to utenlandskfødte foreldre, de som selv har innvandret til Norge. Norske ordbøker omtaler innvandrere som personer som har innvandret til et land.
Men realiteten er at i Norge betraktes alle som ikke er hvite etniske nordmenn som “innvandrere”.
Hvorfor er våre foreldre redde for at vi skal bli for ”norske”, og hvorfor er nordmenn så redde for å ta oss imot?
Ikke norsk
Det er ikke bare nordmenn som bidrar til fremmedgjøringen, også minoritetsbefolkningen selv er med på å skape denne avstanden mellom storsamfunnet og minoritetsgrupper. Foreldre som innvandrer til Norge også tvinger sine barn til å kalle seg selv pakistaner, tyrker, marokkaner og så videre. De vil ikke at barna deres skal kalle seg selv norsk.
For en stund tilbake var jeg på et religiøst arrangement i regi av det pakistanske miljøet i Vestfold. På slutten av arrangementet reiste en eldre mann seg opp og spurte dem som var tilstede om hvem de var. Noen svarte muslim, noen pakistaner, noen norsk-pakistaner og andre svarte til og med innvandrer.
– Nei, dere er norske, sa han, og la til at han selv også er norsk. Dette er en mann som er født og oppvokst i Pakistan og kom til Norge som arbeidsinnvandrer. Men han har tilbrakt mesteparten av livet sitt i Norge og føler seg helt norsk.
Etter at den setningen kom opp, begynte eldre pakistanske damer å se på hverandre, til og med de som var født og oppvokst i dette landet så rart på hverandre. Hva er det han sier? tenkte de.
Han fortsatte – hvordan kan dere kalle dere pakistanere, den eneste tilknytningen dere har til landet er at dere besøker det noen ganger og har slektninger der.
Norske pakistanere
Nå begynte det å bli hett i lokalet. De eldre damene begynte å legge press på barna sine for at de skulle si at han tok feil, de er pakistanere. En jente på 12 år gjorde det hun ble bedt om av moren sin. Hun var født i Pakistan og kom til Norge som toåring. Og så lydig som hun var, kalte hun seg pakistaner. En annen jente som var født og oppvokst i Norge, følte det samme. Argumentet hennes var at nordmenn aldri vil se på oss som norske. Jentene nektet å være enige med den eldre mannen.
Jeg satt der og hørte på og orket ikke begynne på den diskusjonen igjen. For meg har jeg alltid vært en norsk pakistaner. Jeg har strevd med å få nordmenn og familien min til å forstå at en del, eller faktisk ganske stor del av meg, er norsk.
Hvorfor er noen av våre foreldre redde for at vi skal bli for ”norske”, og hvorfor er nordmenn så redde for å ta oss imot? Det er Norge jeg er født i, og dette er landet mitt. Om noen nordmenn eller folk fra mitt eget miljø liker det eller ei.
