Foto: Flickr/Creative Commons
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Kronikken i sin hel het:
Hvert år kommer det gjennomsnittlig 15.000 asylsøkere til Norge, og
nærmere en tredjedel av dem får opphold. I perioden 2005–2008 fikk
13.000 asylsøkere innvilget opphold. Å opprette og drive asylmottak er
ikke opp til hver enkelt kommune. Erna Solberg sørget for at staten fikk
ansvaret. Å bosette flyktningene er derimot en kommunal oppgave. Det er
en stor utfordring for Integrerings -og mangfoldsdirektoratet (IMDi) å
bosette alle som får opphold og skifter status fra «asylsøker» til
«flyktning». Staten har satt i gang en del tiltak for å få kommunene til
å ta i mot flyktningene. Det gis et integreringstilskudd over fem år
for hver flyktning, og det gis tilskudd til norskopplæring.
Integreringstilskuddet til voksne flyktninger har økt, fra 370.000
kroner i 2003 til 574.000 kroner i 2010. Tilskuddets størrelse er nesten
det samme for barn. Det gis også ekstra tilskudd dersom flyktningen
trenger ekstra tilrettelegging, for eksempel ved funksjonshemning eller
hvis asylsøkeren er en enslig mindreårig. Det har vært en sterk vekst i
antall enslige mindreårige asylsøkere i den siste perioden. Ifølge en
nylig pressemelding fra barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet skal regjeringen øke kommunenes
integreringstilskudd med 20.000 kroner per enslig mindreårig flyktning.
Dersom en liten kommune tar imot 100 flyktninger får kommunen altså til
sammen 57,4 millioner kroner. Dette er utenom de særskilte tilskuddene
for tilrettelegging. I tillegg får kommunene tilskudd for å drive
opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Dette
utgjør rundt 100.000 kroner over fem år per deltaker, det vil si rundt
10 millioner kroner for 100 deltakere. Til sammen utgjør dette et
betydelig beløp til kommunene: I 2008 ble det bevilget til sammen 1320
millioner kroner i tilskudd til integrering og inkludering av
innvandrere, ifølge Riksrevisjonen.
Over lengre perioder har
enkelte kommuner gått med overskudd nettopp på grunn av
integreringstilskuddet. Økonomisjef i Askim kommune sa nylig til
Smaalenenes Avis at kommunen får 18 millioner kroner mer å rutte med
neste år – til andre formål enn til integrering – takket være
integreringstilskuddet. Dette er ikke noe nytt fenomen. Et
flyktningregnskap utarbeidet på initiativ fra Frp og Høyre i Asker i
2008 viste at kommunen tjener penger på å bosette flyktninger. Slike
regnskap inkluderer ikke andre typer kommunale inntekter, selv om en
voksen innvandrer som flytter til kommunen begynner å betale skatt på
linje med nordmenn som har bodd i der fra barndommen av.
Hammerfest kommune er et annet eksempel. I handlingsplanen for
Hammerfest kommunene for perioden 2004–2007, kommer det fram at
bosetting av asylsøkere og flyktninger er god butikk. I løpet av fire år
fikk de et overskudd på over 13 millioner kroner. Og da er ikke
integreringstilskudd og økte skatteinntekter tatt med, ei heller
inntekter til handelsstanden fra økt salg av varer og tjenester.
Kommunen sier at millionoverskuddet gikk rett inn i kommunekassen, og at
dette kan benyttes til vedlikehold av veier eller andre ting som kommer
hele byens befolkning til gode.
Hjelmeland kommune så
fordelene allerede i 2003. Kommunen markedsførte seg nemlig blant
beboere på flyktningmottak for å skaffe arbeidskraft.
Ifølge
forsker Lars Østby ved Statistisk sentralbyrå er det innvandringen som
er den mest stabile tilveksten for utkantkommuner. Tidligere Arbeids- og
Inkluderingsdepartementet (AID) lagde i 2008 et «innvandrerregnskap»,
basert på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Oversikten viste at
førstegenerasjonsinnvandrere mottok 11,7 milliarder kroner i
velferdsordninger, og betalte over 17 milliarder kroner i skatt. Pengene
som spares ved at voksne betaler skatt uten at staten har betalt for
utgiftene i deres oppvekst eller utdannelse, er ikke tatt med.
Det er i hovedsak tre årsaker til at en kommune sier ja til å ta imot
flyktninger.
1. Kommunen er preget av fraflytting og ønsker
flere innbyggere og dermed flere skattebetalere på sikt.
2.
Kommunen får integreringstilskudd, og med god forvaltning kan tilskuddet
også brukes på andre området i kommunen.
3. Kommunen ønsker å
vise solidaritet.
Som regel vektlegger kommunene hva de får ut
av å bosette flyktningene, når de avgjør om de skal ta dem imot. De
kommunene som sier nei til å ta imot flyktninger kan ha fordommer, de
kan ha god økonomi eller de kan ha lav fraflytting. Vi kan anta at det
er ressurssvake kommuner som tar imot flyktninger, og bruker en del av
midlene til andre formål.
Riksrevisjonen som fører kontroll med
blant annet integreringstilskuddet påpekte dette i en rapport til
Stortinget allerede i 2002. I konklusjonen heter det: «Undersøkelsen
viser svake resultater i forhold til to av integreringstilskuddets
sentrale målsettinger: rask bosetting av flyktninger og at flyktninger
raskest mulig skal bli selvhjulpne. For 2002 ble det bevilget 2,8
milliarder kroner til integreringstilskudd. Sett i lys av bevilgningens
størrelse og den lave måloppnåelsen finner Riksrevisjonen fortsatt grunn
til å stille spørsmål ved om departementet har vært aktivt nok med å
vurdere nye tiltak og virkemidler for å bedre måloppnåelsen på området.»
Også bruk av midler til norskopplæring ble satt under lupen.
Riksrevisjonen uttaler seg kritisk etter å ha kontrollert Arbeids- og
inkluderingsdepartementets (AID) og Integrerings- og
mangfoldsdirektoratets (IMDi) regnskap for 2008. Revisjon av tilskuddene
viste at det ikke var tydelig om tilskuddene var øremerkede og eller
ikke.
Fylkesmennene brukte tilskuddene ulikt. Det er
fylkesmennene som igjen bevilger pengene til kommunene i sitt fylke.
Riksrevisjonen oppdaget «betydelige svakheter i direktoratets
tilskuddsforvaltning og i lovpålagte tiltak som gjelder opplæring i
norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Kontroll av området
viser mangler i forvaltningen, så vel hos IMDi som hos fylkesmennene og i
kommunene.» Svakhetene relaterer seg blant annet til «mangler i
vedtaksbrev og individuelle planer for den enkelte innvandrer og
uensartet praksis i fylkesmennenes forvaltning av tilskuddene.»
Det er mye oppmerksomhet rundt integrering fra både medier og
politikere. Men det later til at mye av tilskuddet går til å «bestikke»
kommunene til å ta i mot flyktninger for å bli bosatt, uten at pengene
reelt brukes til integreringsarbeid. Barne-, integrerings- og
likestillingsminister Audun Lysbakken nedsatte nylig et
integreringsutvalg for å få råd om dette. Han bør vite at integrering
foregår på lokalt plan ute i kommunene, på bygda og i distriktene. Men
han bør også vite at det er her det svikter.
Opprinnelig publisert i Klassekampen som kronikk 2.juni 2010
