Foto: Illustrasjonsfoto
– Feminismen og den skandinaviske likestillingspolitikken har blitt kritisert for ikke å fange opp ulikheter mellom kvinner, men for i hovedsak å være tilpasset hvite, heterofile kvinner fra middelklassen. Tanken om at alle kvinner er like og har de samme interessene utfordres av at kvinner har ulik bakgrunn, for eksempel som følge av den ikke-vestlige innvandringen. I masteroppgaven min ville jeg derfor se på om den norske likestillingspolitikken tar hensyn til at Norge er et flerkulturelt samfunn, sier Irene Hovde.
Ved å se på minoriteters rolle i kontantstøttedebatten ønsket hun å undersøke hvordan flerkultur var problematisert i familiepolitikken.
– Gjennom media hadde jeg fått inntrykk av at dette var en debatt hvor minoritetskvinner var sterkt representert. Men det viktigste funnet i masteroppgaven min er at etnisk flerkultur er forbausende lite problematisert. Minoritetsfamilier nevnes omtrent ikke i debatten, med unntak av områdene barnehagebruk og frafall fra norskkurs, sier hun.
«Utsatte barn»
For å se nærmere på kontantstøtten har Hovde tatt for seg stortingsproposisjonen om innføringen av kontantstøtten (1997-1998), stortingsmeldingen om evalueringen av kontantstøtten (2001-2002) og innstillingene som tilhørte disse, samt budsjettinnstillingene til statsbudsjettet for 2005 og 2010.
I det innledende arbeidet til kontantstøtten ble støtten knyttet til tre hovedhensyn; hensynet til familiens valgfrihet, hensynet til kjønnslikestilling og hensynet til «utsatte barns» barnehagebruk.
– Under disse hovedhensynene var det kun når hensynet til utsatte barns barnehagebruk tematiseres at minoritetsfamilier ble nevnt, sier Hovde.
SV mente at kontantstøtten representerte en trussel mot barnehagen, og at det ville bli et problem for barna selv. Dette gjaldt spesielt utsatte barn, som potensielle barnevernsbarn og minoritetsspråklige barn. SV mente at barnehagen er en god språkopplærings- og integreringsarena for minoritetsspråklige barn og fryktet at kontantstøtten ville gi en reduksjon i barnehagebruken i innvandrerfamilier.
– Dette var et tema hos samtlige partier. For Arbeiderpartiet og SV representerte kontantstøtten en trussel mot minoritetsbarns barnehagebruk. Sentrumsregjeringens partier valgte derimot å holde dette temaet utenfor innrammingen av kontantstøtten. Ved å plassere årsaken til problemet i mangel på småbarnsplasser og en «sterkere kultur og tradisjon for at kvinner er hjemme med små barn blant innvandrerfamilier», ble kontantstøtten frigjort fra ansvar. Og de kan konkludere med at for å øke denne gruppens barnehagebruk, må det andre tiltak til, sier Hovde, og fortsetter:
– Når det gjelder tematiseringen av minoritetsfamilier så begrenses det til å dreie seg om «reduksjon i barnehagebruken til innvandrerbarn». Verken kvinner, menn, mødre eller fedre med minoritetsbakgrunn blir nevnt. Dette skjer riktignok heller ikke hos Ap og SV.
Uegnet for hjemmeomsorg?
Det samme gjaldt da kontantstøtten ble evaluert. Da hadde minoritetsfamiliers bruk av barnehagen minket svakt.
– Igjen var partiene bare så vidt innom temaet minoritetsfamilier. Ap og SV mente som før at kontantstøtten var årsaken til problemet, mens høyresiden og sentrumspartiene mente at det var kultur, tradisjon og mangel på barnehageplasser som fikk minoritetsfamilier til å velge bort barnehagen, sier Hovde.
Å benytte barnehage som omsorgsløsning framstilles som ekstra viktig for gruppen utsatte barn – og herunder altså minoritetsbarn.
– Med «utsatte barn» menes barn i økonomisk ressurssvake familier, eller i andre familier der omsorgsevnen ikke regnes som tilfredsstillende. Barnehagen som omsorgsarena fremstilles derfor i disse tilfellene som spesielt viktig, sier Hovde.
De politiske partiene foreslo andre løsninger som åpne barnehager og gratis kjernetid for å styrke minoritetsbarnas integrering i det norske samfunnet.
– Selv om det er et legitimt argument at innvandrerbarn må lære norsk, så skapes et bilde av at det kun er noen hjem og familier som «egner seg» for hjemmeomsorg, og minoritetsfamilier representeres ikke som en del av disse. Hva skjer så med «mor», «far» og «barn» når minoritetsfamilier tematiseres? Mor og far forsvinner som roller, og «barn» står igjen, representert i samme kategori som «utsatte barn», sier Hovde.
Norskkurs med barnepass I evalueringen av kontantstøtten hadde et nytt, men lite punkt som omhandlet minoritetskvinner dukket opp. Det viste seg at kontantstøtten bidro til at færre minoritetskvinner deltok på norskkurs fordi de ble trukket i kontantstøtten for barnepass på kurset.
– Alle partiene utenom FrP mente at dette var et problem som måtte løses, og at det burde lages egne regler for norskkurs. FrP ville ikke ha en særstilling for norskkurs i forhold til andre typer kurs hvor det trekkes i kontantstøtte på grunn av barnepass, sier Hovde.
Men også dette punktet ble bare raskt nevnt før partiene gikk videre på neste punkt.
– Dette temaet blir derfor stående som et enkelttilfelle, uten at temaet innvandrerkvinners yrkesaktivitet blir mer grunnleggende integrert i diskusjonen om kjønnslikestilling og valgfrihet.
Hovde mener at det kontantstøttedebatten illustrerer klarest er hvordan minoriteter ikke representeres når hensynet til valgfrihet eller likestilling tematiseres, noe som igjen gir inntrykk av at valgfrihet og likestilling er verdier som kun gjelder majoriteten.
– I mitt materiale blir målsetninger om hensyn til språkopplæring og samfunnstilknytning gjennom yrkesaktivitet aldri gjenstand for debatt eller avveid mot andre hensyn, som hensynet til likestilling og valgfrihet. I kontantstøttedebatten er minoritetskvinner som aktører kun begrenset til enkeltsakene minoritetsbarns barnehagebruk og minoritetskvinners frafall fra norskkurs. Minoritetsmenn blir ikke tematisert overhodet, sier Hovde.
Hvorvidt kontantstøttedebatten er den eneste debatten hvor minoriteter er nærmest usynlige eller om dette gjelder norsk familie- og likestillingspolitikk generelt, mener Hovde må bli et forskningsspørsmål for fremtiden.
Opprinnelig publisert i KILDEN.
