Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Norsk-iraneren kom til Norge i 2010, som politisk flyktning. I Iran var han først advokat, så menneskerettighetsadvokat, noe som etterhvert satte livet hans i fare.
– Grunnen var først og fremst at jeg forsvarte dødsdømte kvinner og barn. Jeg ble kjent som forsvarer av menneskerettighetene. I et regime som Iran er ikke dette noe man gjør uten å utsette seg selv for stor personlig belastning.
Forfattet og forkjemper
I 2011 ble Mohammad Mostafaei tildelt Ossietzky-prisen av Norsk PEN for sin kamp for menneskerettigheter under vanskelige kår. Han har også medforfattet boken “I skyggen av sharia” i samarbeid med forfatter og journalist Odd Myklebust.
For tre måneder siden inngikk han en arbeidsavtale med det Oslo-baserte advokatfirmaet Tveter og Kløvfjell, som skulle starte opp en ny avdeling i Drammen.
– Arbeidsoppgavene mine består av å dekke saker på asyl- og flytkningfeltet, samt barnevern. Siden jeg har tillatelse til å jobbe som rettshjelper, bidrar jeg også til i internasjonale saker.
– Asylfeltet blitt strengere
I løpet av sin tid som menneskerettighetsadvokat har Mostafaei hatt å gjøre med aktører som NOAS og Utlendingsdirektoratet (UDI).
– Når det gjelder sistnevnte virker det som om man har blitt strengere og fulgt innstramningslinjen de siste årene, særlig under de to siste borgerlige regjeringer. Regelverk, politikkutforming og ideologisk plattform er blitt mer samhandlet, og det har fått negative ringvirkninger for de det gjelder.
– Hvilke ringvirkninger sikter du til?
– Norge har akseptert et internasjonalt regelverk. Men den praktiske politikken vi har nå splitter blant annet familier. Fokus på menneskerettigheter og verdighet bør gå foran i instanser som UDI og UNE, påpeker han.
Individuell skjønn
Mostafaei sikter til en sak hvor han var forsvarsadvokat for en asylsøkerfamilie for å forklare videre.
– Familien besto av to foreldre og to barn, hvor faren ble sendt tilbake til opprinnelseslandet etter vedtak fra UDI. Sønnen fikk etterhvert store problemer med oppførsel og på skolen grunnet traumet av familiesplittelsen. Jeg mener at familier må stå samlet, så langt det lar seg gjøre, og at vi må ta hensyn til vedtaket om barns beste i Barnekonvensjonen.
Fra sak til sak kan dette ofte variere, er Mostafaeis erfaring.
– En utfordring i asylforvaltningen er at saksbehandlere har mye innflytelse, og at saker avgjøres nærmest på skjønn. Familiene eller enkeltpersonene som søker asyl er dermed prisgitt saksbehandlerens holdninger. Å få opphold kan ofte avgjøres av hvem man får som saksbehandler.
Jobbet med Landinfo
For å gi bedre og mer korrekt informasjon om Iran har han samarbeidet med Landinfo. Korrekt informasjon mener han kan være helt avgjørende i saker om opphold.
– Når det gjelder Iran har UDI og Landinfo ofte hatt mangelfull informasjon, siden de har brukt ambassaden i Teheran som primærkilde. Ambassader får igjen informasjonen sin fra myndighetskilder, som er bevisst presentert på en generell måte. I Iran er det for eksempel umulig å få tak i rettsdokumenter for utenforstående, siden domstolene ikke er uavhengige og må søke om lov fra sikkehetstjenesten.
Han viser til Leyla-saken, en asylsøkende kvinne som ble sendt tilbake til Iran etter vedtak fra norsk asylforvaltning. Kvinnen endte opp med å måtte fullbyrde en piskedom, og satt i fengsel før norske myndigheter snudde i saken, og ga henne opphold på humanitært grunnlag.
– Her valgte UDI og UNE å stole på ambassaderådgiveren i Iran, fremfor å akseptere verifiserte rettsdokumenter fra Iran.
Rettigheter under press
Mostafaei hadde tre land å velge i da han fikk flyktningstatus. Han valgte Norge av en bestemt grunn.
– For meg var Norge ensbetydende med fokus på menneskerettigheter. Et land tuftet på vern av utsatte grupper og anstendighet. Men de siste årenes utvikling, og alt det jeg har erfart som advokat for asylsøkere og flyktninger, har begynt å få meg til å sette spørsmålstegn ved denne “humanitærmodellen”.
Han ser for seg at økende hat i kjølvannet av flyktningkrisen i 2015 kan ha mye å gjøre med dette skiftet.
– Norge har alltid vært et moralsk eksempel for andre land. Norge er jo landet som hvert år deler ut Fredsprisen. Nå er vi i en farlig fase, hvor landets moralske kompass holder på å skifte. Vi ser det ikke kun når det handler om asylsøkere, flyktninger eller papirløse, men på økende kløfter i samfunnet i samfunnet generelt, for eksempel hvordan myndighetene har behandlet de fattigste og minst ressurssterke borgere i NAV-saken.
– Vi må tilbake til startpunktet, til det Norge jeg lærte å kjenne for ti år siden. Vi må beholde og styrke menneskeverdet.
