- Kampsport bidrar til kvinnefrigjøring - 03.11.2016
- Tren kampsport! - 20.06.2016
- Hvorfor må vi ta imam-kritikken i media? - 06.05.2016
Bufetat har som mål å rekruttere fosterfamilier som er godt integrert og språkkyndige slik at de kan kommunisere med barnet på dets eget språk, samtidig som de gir et kvalitetstilbud til barnet.
– Vi er nøyaktige med å kommunisere slik at en er sikker på at alle parter blir forstått riktig. Det gjelder alle familier og ikke bare flerkulturelle, sier Randi Tryggestad fra Bufetat.
Men samtidig påpeker Tryggestad at det ikke alltid er det beste for flerkulturelle barn å få flerkulturelle fosterforeldre. Det er mange hensyn som taes når et barn plasseres.
Det oppstår kommunikasjonsproblemer på grunn av språk og kulturforskjeller.
Rekruttering skjer gjennom å bruke kontakter i minoritetsmiljøene og vanlige informasjonkanaler. Nylig har Bufetat utarbeidet et nytt opplæringsprogram der alle som er fosterforeldre får veiledning i å hjelpe flerkulturelle fosterbarn.
Vanskelig å kommunisere
Når barn skal plasseres utenfor hjemmet, skal barnevernet blant annet ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.
– Barnevernarbeiderne sier at det er kulturforskjeller i oppdragelsen av barna, og de ansatte i det norske barnevernet mener at minoritetsforeldrene må bli tokulturelle og tospråklige slik at de kan hjelpe barnet til å lykkes, sier Marit Skivenes, seniorforsker ved Høgskolen i Bergen.
Hun leder et prosjekt som gjennomfører en sammenlignende studie av barnevernsystemer i England, USA og Norge. Funn fra 53 intervjuer med engelske og norske barnvernsansatte om hvordan det er å jobbe med etniske minoriteter viser at kommunikasjon er en stor utfordring.
Ifølge Skivenes’ forskning er det viktig å bevare det postive ved to kulturer, fordi de kan være viktig for barnas identitet.
– Barnevernet trenger mer tid og ressurser når de skal arbeide med minoritetsbarn og -foreldre, sier hun.
Kulturforskjeller
Kulturelt mangfold utgjør et dilemma. Krav fra foreldrene om å kunne oppdra barn etter egen kultur kan av og til gå på tvers av vestlige forestillinger om hva som er barnets beste. Alle land med et barnevernssystem opplever lignende utfordringer. Det er bakgrunnen for prosjektet Marit Skivenes leder.
– Det oppstår kommunikasjonsproblemer på grunn av språk og kulturforskjeller. Om foreldrene til et barn ikke kan hovedspråket og det trengs tolk, så oppleves det kompliserende og tidkrevede, forteller Skivenes.
Skivenes’ forskning viser at et felles problem er at barnevernsansatte støter på kommunikasjonsproblemer. De språklige og kulturelle forskjellene gjør det vanskelig å få til en ordentlig dialog.
Barnevernsarbeiderne informerer om at tolkene ikke er gode nok, eller at de kan være direkte uetiske ved å skjule informasjon.
– Det medfører at nyanser i samtaler forsvinner, og barnevernsarbeiderne bruker lengre tid på å forstå hva brukerne vil formidle, sier Skivenes.
Det mener hun fører til dårligere service for minoritetsbrukere.
Mangfold bringer goder
– Jeg synes det bør stilles like krav til flerkulturelle og norske fosterfamilier. Det eneste jeg kan se kan bli et problem, er dersom den flerkulturelle fosterfamilien ikke behersker norsk godt nok, og det på den måten kan oppstå kommunikasjonsproblemer, sier Katrine Leira, frilansjournalist i Verdens Barns medlemsblad.
– Jeg vil tro at det kan bli sårt for barnet om det ikke får feire høytider det er vant til, sier Leira.
Hun presiserer at flerkulturelle familier sitter med mye kunnskap om identitets- og rasismerelaterte problemstillinger.
– I motsetning til norske fosterforeldre har mange med flerkulturell bakgrunn også kjent på kroppen hvordan det er å etablere seg på et nytt sted. Det er antakeligvis verdifulle erfaringer som kan være nyttige å ha i arbeidet med flerkulturelle fosterbarn.
