Foto: Martin/Flickr
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
“Fatima” (32) kom for fire år siden til Norge med håp om et liv i frihet. Drømmen gikk i knas da hun ikke ble innvilget familiegjenforening med foreldrene, som tidligere hadde kommet til Norge og fått opphold som politiske flyktninger.
– Begrunnelsen for avslaget var alderen min. Da jeg kom til Norge var jeg 28 og for “gammel” ifølge norske utlendingsmyndigheter, sier hun mens hun rister oppgitt på hodet.
Verre enn noensinne
“Fatima”, som er født og oppvokst i Teheran, sier hun måtte flykte på grunn av politisk virksomhet, slik som foreldrene en gang måtte gjøre. Ifølge henne er situasjonen i Iran verre nå enn noensinne.
– Kombinasjonen av elendig økonomi, samt kjønns- og politisk betinget undertrykkelse gjør at mange, særlig ungdommer og kvinner, ikke finner noen annen utvei enn å flykte fra landet.
Nettet gjør at hun sporadisk klarer å holde kontakt med venner i hjemlandet. “Fatima” får ofte høre om en hverdag preget av frykten for ulovlige arrestasjoner, grunnløse anklager, fengsling og tortur.
– Folk flykter fra Iran og ønsker ikke å reise hjem frivillig av meget gode grunner. Jeg klarer overhodet ikke å forstå hvorfor norske myndigheter sender folk tilbake til en så utrygg situasjon.
Håper på en fremtid
Foreløpig ser “Fatima” ingen andre alternativer enn en fremtid i Norge.
– Selv om det å være papirløs er en vanvittig belastning for meg, føler jeg her likevel friheten og tryggheten jeg savner i hjemlandet mitt.
Ofte beskrives papirløse som snyltere og lykkejegere. Hva har du å si til en slik karakteristikk?
– Sannheten er at vi har gode grunner for å være her i Norge. Ganske mange av oss er godt utdannet og ville blitt en ressurs for Norge hvis vi hadde fått bli. Og jeg og mange andre iranere kan ikke vende hjem så lenge mullahene har makten i landet.
Nasjonalitetsbasert “trynefaktor”
Evgeny Dyakonov (42) kom til Norge i 2003 og søkte politisk asyl. På 80-tallet var han fallskjermjeger i den sovjetiske hæren under krigen i Afghanistan. Etter at hjemlandet Usbekistan ble uavhengig ble han journalist og regimekritiker. Ifølge Dyakonov ble han arrestert av usbekisk sikkerhetspoliti og utsatt for grov tortur, både psykisk og fysisk.
– Jeg ble tvunget til å se på henrettelser, se min kone bli banket opp og voldtatt av to politimenn og fikk neglene fjernet med tang.
Dyakonov har siden han kom til Norge jobbet som frilansjournalist og prøvd å være ressursperson for sentral-asiater som har fått avslag på asylsøknadene sine. Han mener UDI og utlendingsmyndighetene opererer med en “trynefaktorpolitikk” og driver utsiling på bakgrunn av nasjonalitet.
– I Norge per dags dato er det lettere å få innvilget asyl hvis man kommer fra “rett land”. Og hvis man ikke kommer fra “rett land”, så venter det avslag og en tilværelse som papirløs, mener han.
Uansvarlig
Usbekeren beskriver Maria Amelie-saken og andre lignende saker om papirløse uten returmulighet som “rett ut tragiske”. Han viser óg til 92 ulike tilfeller der papirløse fra Sentral-Asia har fått endelig avslag
– Ved en eventuell hjemsendelse kan disse risikere fengselsstraff og tortur. Og da sier det seg selv at man heller vil bo “ulovlig” i Norge.
– Synes du norske utlendingsmyndigheter gjør en god nok jobb når de vurderer de ulike sakene?
– Nei, jeg synes at de til tider opptrer helt uansvarlig, blant annet ved at de ikke gjør research om de ulike landenes politiske situasjon. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at de kaster ut folk som de vil.
Tilbakeviser kritikken
Hanne Jendal, avdelingsdirektør i asylavdelingen i UDI, tilbakeviser kritikken overfor Utrop.
– Når UDI skal ta stilling til faktagrunnlaget, tar vi utgangspunkt i informasjon innhentet fra søkeren selv, hovedsakelig under asylintervjuet. Vi kan verifisere søkerens opplysninger dersom det er nødvendig og mulig, og vurderer søkerens opplysninger i lys av informasjon om situasjonen i søkerens hjemland.
Ifølge Jendal baserer man seg hovedsakelig på informasjon formidlet gjennom Landinfo-Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon.
– Personer som står i fare for å bli drept, torturert eller utsatt for andre alvorlige overgrep hvis de reiser tilbake til hjemlandet sitt, har rett til beskyttelse. Men hvis myndighetene i hjemlandet selv kan beskytte asylsøkeren, eller hvis det finnes trygge områder i hjemlandet, har vedkommende vanligvis ikke rett til beskyttelse i Norge, skriver Jendal i en e-post.
