Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Cecilie Thun er stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Hun er tilknyttet forskningsprosjektet FEMCIT (Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The impact of contemporary women’s movements) og var en av forskerne som presenterte sine foreløpige funn på FEMCITs avslutningskonferanse i januar.
Thun sier grunnene til at etnisk norske og flerkulturelle kvinneorganisasjoner jobber lite sammen kan være ganske varierte.
– Noe av det går på ytre ting, for eksempel at man har forskjellige prosjekter, jobber med ulike målgrupper og tildeles midler fra ulike departementer. I tillegg ser det ut til at det er etablert to sfærer: en for minoritetskvinnesaker» og «majoritetskvinnesaker», også når det gjelder hvilke organisasjoner som blir invitert til å uttale seg i høringer, sier Thun.
Minoritetskvinnene har vært mer opptatt av rasismebekjempelse.
Ulik feminisme
Ifølge henne finnes det konkrete eksempler på samarbeidsprosjekter mellom minoritets- og majoritetsorganisasjoner som jobber med kvinners rettigheter, men dette er mer sporadisk.
– Generelt sett har minoritetskvinnene vært mer opptatt av rasismebekjempelse og anti-diskrimineringsarbeid enn de etnisk norske kvinneorganisasjonene. Likhetstrekket er og blir kjønnsdimensjonen, selv om man har forskjellige forståelser av hva feminisme er.
Rekruttere flere minoriteter
Lederen i Stiftelsen Alarga, Dilek Ayhan, sier ingenting ved forskningsresultatene overrasker henne. Hun synes det er mer spennende å se nærmere på hvem som sitter i sentrale stillinger og styreverv hos majoritetsorganisasjonene.
– De store norske kvinneorganisasjonene bør modernisere seg og målrettet rekruttere kvinner med flerkulturell kompetanse inn i sentrale stillinger.
Ayhan hevder dette vil være en vinn-vinn-situasjon for begge parter.
– Slike tiltak vil bidra til kompetanseheving i organisasjonene, økt trygghet på saksområdene som minoritetsorganisasjonene jobber med og et bredere nedslagsfelt og nettverk. Dette vil også bidra til bedre samarbeid mellom organisasjonene på tvers av skillet minoritet/majoritet.
Samlokalisering
Ayhan tror også at samlokalisering av ledende majoritets- og minoritetsorganisasjoner på kvinnefronten vil kunne føre til mer samarbeid.
– Et forslag er at myndighetene tilrettelegger for støtteordninger som prioriterer samarbeidsprosjekter mellom majoritets- og minoritetsorganisasjonene, sier hun.
Ressursspørsmål
Leder i ungdomstjenesten i bydel Frogner, Isabel Espinoza, har siden 2006 også fungert som overordnet leder for jenteprosjektet Sisterhood.
– Vi jobber med jenter med forskjellig bakgrunn og fra ulike sosiale lag når det gjelder rus og vold, samt andre sosiale problemer.
Espinoza hevder mulighetene for samarbeid på tvers av bakgrunn er tilstede, selv om tids- og pengeressurser kan være klare hindringer.
– Organisasjonssektoren preges ofte av frivillig arbeid og lite ressurser. Og derfor er det ekstra viktig å holde seg informert om hva andre gjør og hva slags prosjekter de søker til slik at man kan finne en felles arbeidsplattform. At organisasjoner med ulike målgrupper mottar støtte fra ulike offentlige instanser, trenger ikke være noen hindring for samarbeid, sier hun.
