Skuffende NHO-retorikk

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ser med en gang ut til å hive seg på karusellen, og krever at færre skal komme til Norge. Innvandrere truer velferdsstaten og koster for mye. De jobber for kort tid før de havner på trygd, og er for lite produktive, ifølge en uttalelse fra Svein Oppegaard, direktør for arbeidslivspolitikk i NHO og medlem av NHOs ledergruppe til NRK.

En kan likevel spørre seg om NHO-representatene har sett hele rapporten eller bare laget antakelser på bakgrunn av ren tallstatistikk. Når man stempler en hel gruppe som samfunnssnyltere, så bør man faktisk ikke bare vise til problemet, men også foreslå klare løsningsstartegier. 

Utvalget skriver i rapporten at “med mindre innvandrere over tid opprettholder en høyere yrkesdeltakelse enn majoritetsbefolkningen, er det, i lys av kompetansesammensetningen, lite som tyder på at innvandringen vil lette de langsiktige statsfinansielle problemene”.  Videre heter det at “hvis de som kommer i høy grad har kompetanse som etterspørres i det norske arbeidsmarkedet, og får jobber med norske lønns- og arbeidsvilkår, er ikke et høyt antall nødvendigvis et problem. 

I korte trekk betyr dette at man må bruke tid og penger på å gi folk de rette kvalifikasjonene som trengs for å få Norge til å gå rundt. Og at folk som vil jobbe skal få anledningen til det.

Uheldig begrepsbruk

Rapporten gjør det helt greit i å ikke gå inn for spesifikt på grupper. NHO gjør derimot en skivebom med å skjære alle nykommere til Norge over en kam uten å skille mellom somaliske krigsflyktninger med nærmest null skolegang, høyt utdannede iranere som sliter med å lære seg språket og fagarbeidere fra Polen og Litauen. Jeg finner en slik begrepsbruk som ikke bare underlig, men direkte uheldig og skuffende, spesielt nå på et tidspunkt hvor misforståelser og feil retorikkbruk kan lett høyne konfliktnivået. 

Nylig var jeg på et spennende og givende seminar om arbeidsliv i det flerkulturelle Norge, arrangert av stiftelsen Alarga. Statssekretærer, forskere og bedriftsledere var- i mer eller mindre grad- enige om at mangfoldet var fremtiden for norsk arbeidsliv, og da særlig privat næringsliv, som jo trenger de aller beste hjernene for å konkurrere i en tøff og internasjonal markedsvirkelighet. 

Uttalelser som den Oppegaard har kommet med viser egentlig bare en ting. At vi har en lang og kronglete vei å gå. Både i holdninger og i reelle tiltak. “Ali Taxisjåfør” har kanskje lyst til å bli samfunnsfagslærer istedenfor å heve trygd når taxisentralen ikke trenger tilkallingsvikarer? Og sju år gamle “Samira”, som har lyst til å bli franchisesjef for Norgesgruppen, bør i det minste få sjansen til å oppnå sin drøm uten å stadig bli påminnet om at store deler av det politiske Norge mener at hun og hennes foreldre er parasitter på det norske samfunnet.