Foto: Maru Sanchez
– Når dere snakker om ferier, jul, hus, barn og familie blir jeg taus. Det er en vegg mellom meg og det norske samfunnet.
Papirløse Nasim Alimoradi (40) mener likevel han har det mest verdifulle i livet – friheten til å tro på hva han vil.
– Her i Norge puster jeg inn frihet
– Jeg har ingen rettigheter i Norge og livet er veldig vanskelig. Men jeg har lov til å be til den guden jeg vil uten å bli drept, jeg slipper å forholde meg til haram og jeg har lov til å hjelpe dem som er svakere enn meg. Her i Norge puster jeg inn frihet, sier han.
Vi så ham for første gang på feiringen av Helsesenteret for papirløse migranter. Nasim Alimoradi var bak kamera og filmet hele tiårsmarkeringen. Deretter stod han foran linsene og leste egne dikt.
Uten rettigheter
Nasim er kurder fra Iran. Han ga et ansikt til de papirløse, til mennesker uten oppholdstillatelse i Norge. De er her ulovlig og har ingen rettigheter, heller ikke rett til kommunal helsehjelp. Alimoradi trenger hjertemedisiner og er helt avhengig av Helsesenteret som drives på frivillig basis av Røde Kors og Kirkens Bymisjon. De gir ham medisinene gratis.
Jeg har heldigvis mange venner.
Sover hos venner
Utrop treffer ham igjen i lokalene til Batteri Oslo som også er en virksomhet i Kirkens Bymisjon. Batteriet er et ressurssenter for egenorganisering, selvhjelp og påvirkningsarbeid. Her møtes også en gruppe lengeværende asylsøkere som får benytte seg av lokalene fra tid til annen. De kaller seg Mennesker i limbo. Nasim er styremedlem og jobber der som frivillig. Han har på seg den samme blå sixpencen som sist vi så ham. Vi slår oss ned i den hyggelige lille salongen i lokalet. Kaffe og en stor kakeboks med kjeks blir satt frem og Nasim tar smilende imot.
I sekken ved siden av stolen har han toalettsaker og klær for neste dag. I natt skal han sove hos noen andre venner enn han sov hos til i dag. I morgen hos noen andre igjen.
– Jeg har heldigvis mange venner, flere bor i Oslo, noen i Sandvika og noen på Lillestrøm. Vi lager mat og spiser sammen. En del av dem har oppholdstillatelse, noen ikke.
Hvordan får du penger til mat?
– Jeg kjøper ikke mat, jeg har ikke råd til å spandere så mye som en kopp kaffe på meg selv. Jeg får mat av venner og bekjente.
Det slår oss hvor rolig han forteller om sin ytterst fortvilte livssituasjon. Uten store fakter, konstaterer bare at slik er det. Det er tydelig at han legger vekt på å fremtre med verdighet.
Han og Utrop-fotografen begynner å diskutere lyssettingen i lokalet. Nasim er en dyktig amatørfotograf. I en periode tok han mange bilder for Den norske turistforening, nå jobber han frivillig som kameramann for en kurdisk tv-stasjon som er forbudt i Iran.
Får ikke lov til å jobbe
– Jeg har ikke lov til å være lønnsmottager, men jeg har mye å gjøre likevel, smiler han og forteller om et travelt liv som frivillig.
Den ene dagen jobber han på en kafé for Kirkens Bymisjon og den andre på samlingsstedet for Mennesker i Limbo. En tredje ukedag er han miljøarbeider på Helsesenteret for papirløse migranter, og på den fjerde deltar han på iransk/persisk bibelundervisning. En kveld i uka er avsatt til bibelkvelder i Misjonshallen. Lørdagene er fylt opp med seminarer og demonstrasjoner mot det iranske regimet.
– Søndager tar jeg meg fri og slapper av, sier han nesten unnskyldende.
– Jeg går i kirken. Etterpå går jeg på tur eller skriver dikt og hører på rolig musikk. Å skrive dikt er god terapi. Jeg trenger å tømme meg for de vonde tankene, sier han.
Familien flyktet opp i fjellene
Nasim snakker godt norsk, leter sjelden etter ord. Han forteller om en vanskelig barndom og ungdomstid i Iran.
– Vi bodde vest i Iran mot grensen til Irak, et kurdisk område som alltid er under overvåking.
Under borgerkrigen mellom Iran og Irak flyktet familien opp i fjellene.
– Vi sov i telt om sommeren og i huler i fjellet om vinteren. Da krigen var over, hadde vi ikke lenger skole i landsbyen vår. Vi måtte reise fra sted til sted for at vi barna skulle få gå på skole – barneskole der, ungdomsskole et annet sted og videregående et tredje.
Ble kastet ut av skolen
Familien tilhørte trossamfunnet gari, som er en minoritetsreligion og ikke anerkjent av det iranske regimet. Nasim var flink på skolen, men ble kastet ut i 11. klasse fordi han ikke ville være med i bønnerommet og be til Allah.
Nasim og foreldrene hans var fortvilte over at skolegangen hans ble avbrutt.
– Jeg trodde aldri det skulle gå så alvorlige konsekvenser at jeg nektet å bli med på bønnerommet, sier han i dag.
Ble skutt på av soldater
Han meldte seg som politisk og religiøs aktivist.
– Jeg ble arrestert to ganger. Den siste gangen jeg og noen andre fra KDPI (Kurdistans demokratiske parti i Iran) var på vei til et sted, overvåket de oss. Etter noen timer begynte soldatene å skyte. To av mine kamerater døde, en ble hardt skadet, forteller han.
Nasim flyktet og i 2007 endte ferden endte i Norge hvor han søkte asyl. Utlendingsdirektoratet trodde ikke på hans historie “fordi jeg ikke hadde med meg noen dokumentasjon på motstandsbevegelsen jeg var med på i Iran”.
– Dokumentasjon? Skulle jeg tatt bilder av oss i partiet mens vi aksjonerte? fnyser han.
Du er såkalt ureturnerbar asylsøker. Hvorfor kan de ikke tvangsreturnere deg?
– Fordi Norge ikke har returavtale med Iran. De norske myndighetene er usikre på hva som kan skje med meg hvis de sender meg dit under tvang.
Tre jobber samtidig
Nasim meldte seg inn i det kurdiske partiet med en gang han kom til Norge. Han fikk etter hvert arbeidstillatelse og slo til med tre forskjellige arbeidsplasser: Gatekjøkken, restaurant og matvarelager. Så, i 2011, kom bestemmelsen om at asylsøkere uten pass eller ID-papirer eller som hadde fått avslag på søknaden, ikke lenger skulle ha arbeidstillatelse i Norge.
– Det var forferdelig, sier Nasim. Han ser ned for første gang under intervjuet:
– Livet føltes helt meningsløst når jeg ikke fikk lov til å bidra med noe. Jeg tilbød meg å jobbe gratis som vaktmester på asylmottaket jeg bodde på, men fikk ikke lov til det heller.
To ganger forsøkte Nasim Alimoradi å ta livet sitt.
Avslag på asylsøknaden
I 2010 fikk han et endelig avslag på asylsøknaden. En venn så hvor langt nede han var og rådet ham til å oppsøke en kirke. Kanskje han kunne få fred for tankekjøret der?
– Det var et godt råd, sier Nasim. Han satte seg ned på kirkebenken. Der satt han lenge.
– Jeg opplevde en indre ro, det var deilig.
Fra den dagen av ble Nasim en fast kirkegjenger. I 2016 konverterte han til kristendommen.
– Myndighetene tror dette også er noe jeg gjør for å få asyl, sier han og smiler oppgitt.
Nasim har anket vedtaket fra UNE flere ganger, men fått avslag hver gang. Siste avslaget var i november 2019.
«Redningen» for Nasim ble den kristne troen og frivillig arbeid. Han hørte om Frivillighetssentralen og gikk dit. Kunne de bruke ham til noe? Det kunne de og nå har han fylt opp nesten alle dagene med å jobbe gratis for andre.
– Det er fint å kunne være til hjelp for dem som står enda svakere enn meg, sier han.
– I det frivillige arbeidet føler jeg meg inkludert, her står jeg ikke utenfor, her får jeg være med å bidra, sier han og ser glad ut.
Nylig laget han id-kort til papirløse.
– De kan ikke bruke kortet til noe, men hvis noe skjer med dem, står det iallfall på kortet hvem de er, sier han.
Hva ville du ha gjort i Norge hvis du hadde fått oppholdstillatelse?
– Jeg ville ha tatt fagbrev som elektriker og gått videre med utdanningen.
Hvis du kunne gitt en appell til myndighetene, hva ville du ha sagt?
– Jeg skulle si at jeg er ikke her for å bruke deres ressurser, jeg kan være en ressurs. Jeg vil ikke at Norge skal gjøre noe for meg, la meg gjøre noe godt for Norge.
