Prinsippet om barnets beste brukes først og fremst for å legitimere en restriktiv asyl- og
familiegjenforeningspraksis og fremmer ikke det enkelte barnets interesser og rettssikkerhet slik det var ment.
Dette kommer fram i en ny studie fra forskningsinstituttet NOVA.
I søknadsbehandlingen av familiegjenforeningssaker blir søkeren dvs foreldre eller slektninger i utlandet og ikke barnet som blir gjort til hovedperson, og de fleste personlige opplysninger om barnet blir nøytralisert, heter det i rapporten
– Den juridiske nøytraliseringen blir forsterket ved at barnet aldri blir hørt eller sett i framstillingen av saken. Når barnet selv ikke får presentere sin sak in persona, hva skjer da med barnets rettssikkerhet? spør Ada Engebrigtsen dr.polit. i sosialantropologi og forsker ved NOVA som står bak forskningnen.
– Savn etter foreldre og familie er det største problemet for enslige, mindreårige asylsøkere i Norge, og derfor er behandling av søknader fra foreldre, søsken osv. om opphold i Norge de viktigste sakene sett fra barnas side, mener Engebrigtsen.
Hun påpeker at de aller fleste barneflyktningene faktisk har familie i hjemlandet som de prøver å opprettholde kontakten med.
Forfatteren har også deltatt på asylintervjuer og gjennomgått søknader om familiegjenforening hos UDI.
-Gjennomgangen viser at dagens juridisk praksis kan bidra til å undergrave rettssikkerheten, slår hun fast.
-Når prosedyrene og prinsippene ikke etterprøves, eller når rettspraksisen er så komplisert eller utsatt for politiske omskiftninger at den er utilgjengelig for etterprøving, blir det nærliggende å spørre om staten setter sine egne interesser for grensekontroll over barnemigrantenes konvensjonsgaranterte interesser.
