I dag avhenger driften av krisesentrene fortsatt på frivillig arbeid. Den geografiske dekningen varierer også sterkt. Oslo har bare ett krisesenter, mens andre fylker har flere.
På et høringsseminar om krisesentrenes framtidige organisering og finansiering i Oslo mandag, sa barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) at samfunnsutviklingen stiller nye krav til sentrene.
– Veldig mye har skjedd siden det første krisesenteret ble åpnet i Norge i 1978. Befolkningen har blant annet fått en etnisk annen sammensetning, og selv om det multikulturelle er et stort gode for det norske samfunnet, ser vi også at etniske kvinner utgjør en overvekt på krisesentrene. Det skyldes ikke minst at de ofte mangler det sosiale nettverk og den arbeidsplassen som de fleste norske kvinner har, sa statsråd Dåvøy.
Helt fra krisesentrene ble opprettet har det også kommet barn til sentrene. I fjor overnattet det 4.336 personer i norske krisesentre, blant dem 1.784 barn, skriver NTB.
Barne- og familiedepartementet skal nå foreta en grundig vurdering av den økonomiske støtten til disse sentrene. I dag får sentrene dekket halvparten av driftsutgiftene fra staten under forutsetning av at den andre halvparten dekkes kommunalt.
– Det jeg har lært i arbeidet med voldsrammede kvinner og barn i alle disse årene, er at alle kvinner trenger individuelle løsninger og langsiktig oppfølging. Raske løsninger som passer alle, finnes ikke, sier den britiske professoren fra University of North London, Liz Kelly, til NTB. Kelly var selv med å opprette det første krisesenteret i Storbritannia i 1973.
Hun understreker at det er svært viktig at barnas tanker og ønsker blir hørt når mor og barn havner på krisesentre.
