Østby har vært programstyreleder for Norges forskningsråds to siste forskningsprogrammer om internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER). Han forstår at forskere kvier seg for å delta i mediedebatten ved tragiske hendelser, der entydige utsagn om skyld og tiltak etterspørres, mens forskerne heller vil bidra med sammensatte oppfatninger, skriver Forskning.
Når arenaen blir overlatt til politiet og Carl I. Hagen, blir beskrivelsene av innvandrere svært unyansert. Det er like meningsløst å si at innvandrere har en kultur for knivstikking som å si at nordmenn har en kultur for springskaller, sier Østby.
Han mener det ikke er mulig å snakke om «oss» og «dem», ettersom innvandrere i Norge er en særdeles heterogen gruppe, mye mer heterogen enn de som ikke har noen innvandringsbakgrunn.
Et av hovedbidragene fra det siste IMER-programmet er Marianne Gullestads bok «Det norske sett med nye øyne». Her peker hun på den bastante todelingen mellom «nordmenn» og innvandrere». Et eksempel er bildet av «oss» som verter og «dem» som gjester, en tankemåte som er blitt mer eller mindre allemannseie i Norge, mener Gullestad.
Hun mener denne tankemåten er et produkt av uttalelser i offentligheten, og kan medføre ekskluderende konsekvenser når det ikke bare brukes overfor flyktninger og asylsøkere idet de ankommer, men også overfor mennesker som er født her eller som i mange år har vært en del av det norske samfunnet.
Gullestad mener den intellektuelle eliten er med på å forsterke fordommene mot innvandrere. Hun får støtte av professor Thomas Hylland Eriksen. Han sier til Dagsavisen at forskere er blitt mindre forsiktige med å henge ut innvandrere enn andre grupper de forsker på. Forskere må bli mer vare på hvilke fordommer de kan være med på å forsterke, sier han.
Forsker Inger-Lise Lien ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen. Lien har vært tilknyttet forskningsprogrammet med prosjektet «Identitet, kjønnsrolleatferd og idealer blant ungdom i en flerkulturell by», som også er et av hovedbidragene til IMER.
Her har hun belyst et ungdomsmiljø i Oslo indre øst som organiserer seg i gjenger, lager mye bråk og konkurrerer med hverandre.
Fordi jeg belyser negative sider ved en liten gruppe innvandrere, har jeg møtt mye kritikk fra andre som forsker på innvandring, sier Lien.
Hun mener tiden er moden for en vitenskapsteoretisk debatt innad innvandrermiljøet. Fordi mange forskere er redde for å bli stemplet som «slemme», driver de med selvsensur, velger feil strategi, og dette blir det ikke god forskning av, sier hun.
Hvorfor skal det være mindre interessant å forske på kriminelle innvandrerungdommer enn nynazister? spør hun, og mener forskerne svikter alle dem som lider når de ikke tør beskrive det negative i innvandrermiljøene.
