Foto: Fanney Antonsdottir
Det er store forskjeller fra kommune til kommune på hvor godt de følger opp de enslige flyktningebarna, konkluderes det i en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning.
Forskerne har sett på hvordan barna blir bosatt og hva som gjøres for å forberede dem på etter hvert å klare seg selv i det norske samfunnet.
Færre kommer til Norge
Fra 2014 til i dag har det blitt bosatt 3850 enslige mindreårige flyktninger i norske kommuner, 1097 av disse var under 15 år da de ble bosatt. Bosettingen i kommunene skjer etter anmodning fra staten. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har ansvar for det forberedende arbeidet med bosetting. De siste årene har det kommet færre enslige, unge asylsøkere til Norge. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at det kom 135 enslige asylsøkere til Norge i 2019.
Mange asylmottak er lagt ned, det samme gjelder de bofellesskapene som er beregnet på enslige mindreårige som har fått status som flyktninger. Noen bofellesskap kjører på videre med få beboere, kanskje i helt forskjellige aldre, og med få ansatte til å ivareta dem. Kommunene får stykkprisbetaling fra Staten for hver enkelt flyktning. Er beboerne få, har kommunen kanskje ikke råd til å betale for mange ansatte.
Fikk hybel og bankkort
Når asylsøkeren har fått oppholdstillatelse, bærer veien videre ut av asylmottaket og til et bofellesskap eller hybel i en norsk kommune. Som for Masoud – som kom alene til Norge som 16-åring i 2015. Den første tiden han bodde på et asylmottak i Nord-Norge, ble han flyttet til en by i nærheten av Oslo.
– De satte han på en liten hybel, ga han et bankkort og fortalte hvor den nærmeste butikken var. Der satt han en uke alene, forteller forsker Hilde Lidén ved Samfunnsvitenskapelig institutt.
Det finnes ingen regelverk som sikrer dem god omsorg og god overgang til voksenlivet.
Finnes ingen regelverk
Det beste for de unge er å flytte inn i et bofellesskap sammen med andre flyktninger, mener forfatterne bak rapporten. Hvordan bofellesskapene fungerer ute i kommunene, er høyst varierende.
– Det finnes ingen regelverk som sikrer dem god omsorg og god overgang til voksenlivet, påpeker Lidén.
I rapporten anbefaler forskerne å gi Fylkesmannen ansvaret for tilsyn med botiltakene, slik de har for barnevernsinstitusjoner. På den måten vil ikke forskjellene kommunene imellom bli så store.
– Personalet i botiltakene bør få opplæring i traumebasert omsorg. Ikke minst bør det legges til rette for at de enslige mindreårige flyktningene kan knytte kontakter og bli kjent med ungdom og familier i det norske samfunnet.
– Vi må redde bofellesskapene
– Det siste er veldig viktig, innskyter avdelingsleder Bente Hagesæter ved Byggveien bofellesskap i Østensjø bydel.
Hun fortalte at i løpet av de ni årene hun hadde jobbet på bofellesskapet, kunne hun telle på én hånd de gangene et barn hadde hatt med seg en norsk venn eller venninne hjem.
– Det handler om barn som kommer til Norge og skal skaffe seg et godt liv her. Vi må gi dem det de trenger for at de skal klare det, de er barn og de har mange tunge erfaringer i bagasjen fra hjemlandet og fra flukten. Vi må redde bofellesskapene, også for at de skal ha et sted de kan vende tilbake til etter at de blir 18. Det er her de har hatt mye av oppveksten sin, personalet er mennesker som har betydd noe for dem, sier Bente Hagesæter.
