- Bano Rashid var det beste eksemplet på det flerkulturelle Norge, sa sokneprest Anne Marit Tronvik, som gjennomførte begravelsseremonien sammen med en imam. Rashid ble drept på Utøya 22. juli.
Latest posts by Alfredo Biamont (see all)
Banos foreldre ønsket at begravelsen skulle bli en forsoning mellom islamske og kristne religiøse elementer. Et symbol på integrering som terroristtiltalte Anders B. Breivik var motstander av.
Fredag 29. juli ble 18 år gamle Rashid gravlagt på Nessodden. Hun ble myrdet sammen med 68 andre ungdommer på øya Utøya.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre var til stede under begravelsen. Bano kom til Norge sammen med sine foreledrene som fireåring fra Kurdistan, Irak. Hun deltok aktivt i politikk og sto oppført som kandidat i valglisten på Nesodden kommunevalg som skal holdes i midten av september.
Symbol på integrasjon
– Bano visste at fremtiden for Norge var også i deres hender, sa ministeren, som fortalte om de siste timene før den fredelige ungdomsleiren på øya Utøya ble et helvete.
På Utøya møtte Bano sitt forbilde, den tidligere statsministeren Gro Harlem Brundtland.
Foto :
AndresVargas
Bare timer før den brutale nedslaktingen av ungdommer møttes de to og hadde en lang samtale. Fordi stedet var gjørmete, gav jenta støvlene sine til Brundtland, som er 72 år.
– Denne unge jenta som kom til Norge som flyktning, hadde så mye potensiale, sa Støre.
Foto :
AndresVargas
– Bano Rashid var det beste eksemplet på det flerkulturelle Norge, sa sokneprest Anne Marit Tronvik.
Jonas Gahr Støres tale til Bano Rashid
Kjære familie, etterlatte, venner og sørgende, kjære AUF-ere.
Dere var en liten familie da dere kom til Norge, for trygghet og beskyttelse, som flyktninger fra Kurdistan-regionen i Irak 1996. Nå er dere rammet på det mest meningsløse, opprørende og brutale – her hos oss, i trygge Norge.
Bano er ikke her. Det er ikke til å forstå.
Midt i sorgen – her i dag – skal dere føle at dere i den lille familien er en del av store familier:
En familie her på Nesodden, der Bano satte så mange spor, blant venner, i skolen, i idretten og i politikken. En familie i Arbeiderpartiet, der Bano var en politisk personlighet vi kunne se for oss som en av dette landets kommende ledere.
Og dere er en del av en stor norsk familie.
Vi slår fellesskapets sterke arm om dere. Og vi henter styrke og kraft nettopp fra dere som er både modige og sørgende – i mamma Beyans ord til en hel nasjon og en hel verden: «Svaret er ikke hat – men mer kjærlighet».
I dag ligger Utøya der i Tyrifjorden, innhyllet i den fryktelige udåden fra forrige fredag. Nå sier Banos generasjon høyt og tydelig – og deres vilje vinner gjenklang i en politisk bevegelse og i en hel nasjon på tvers av alle skillelinjer: Vi vil ta Utøya tilbake!
Vi vet at det vil bli en lang vei. Og vi skal trå varsomt for å vinne tilbake Utøyas stier, enger og strender.
Det vi uttrykker sammen er at vi vil slå ring om ideen som bærer Utøya: Et sted for unge menneskers engasjement, unge menneskers glede og unge menneskers alvor, der de setter kurs og fart inn i voksenlivet, fast bestemt i troen på menneskenes muligheter og menneskers ansvar.
Bano var alt dette – og hun var med på å prege årets sommerleir – slik jeg så den i mitt møte med Utøya, torsdag 21. juli, soldagen, dagen før terroren, da Utøya var alt det Utøya vil være.
Hun tok for seg hele bredden av samfunnets utfordringer og muligheter, som demokratiet og politikken har ansvar for å ta fatt i. Bano forsto demokratiets idé og visste at Norges fremtid også var opp til henne.
Til høsten skulle AUF-lederen på Nesodden møte velgerne på Arbeiderpartiets liste ved kommunevalget. Mange var klare til å sette et kryss ved hennes navn. Hun tok tak i hverdagslivets saker her ute: – Busstilbudet skal jeg ordne når jeg blir valgt, sa Bano.
Merk rekkefølgen: hun så en uløst oppgave og satte kursen for demokratiet for å løse det.
Hun tok tak i de store spørsmålene. Likestilling var blant de viktigste. Der fulgte Bano i Gro Harlem Brundtlands fotspor – Gro, hennes politiske forbilde.
Jeg snakket lenge med Gro i dag tidlig, hennes tanker er med dere i dag. Hun har sterke inntrykk fra møtene med Bano sist fredag. Hun fortalte fra en samtale hun hadde med henne og seks andre jenter på Utøya. – Hva skal vi gjøre for å bli hørt og vinne gjennomslag? hadde de spurt. – Vær dere selv, vær det dere tror på, svarte Gro.
Sånn ser vi Bano for oss, hun var seg selv, hun var virkelig det hun trodde på.
Og vi kan tenke at denne jenta, som kom til Norge som flyktning, hun hadde nok i seg til å fylle Gros sko. Ja, slik Gro gladelig fylte hennes. For slik kan det skje i vårt lille land, i vår familie; da Bano lånte gummistøvlene sine til Gro på den regnfylte Utøya dagen sist fredag, bare noen timer før katastrofen rammet.
Bano er ikke her. Det er ikke til å forstå.
Likevel opplever vi i disse dagene dette: ut i vårt felles rom tegnes bildene klarere av personene som ble revet vekk. Vi opplever å bli kjent med – og glad i – mennesker vi er med å gravlegge. De berører oss, vekker og inspirerer oss – og det etter at de ble tatt i fra oss.
Bano, Didrik, som også er fra Nesodden, og Emil, Bendik, Håvard, Silje og hele listen av navn lyser imot oss, blir tydelige, vi skjønner at de er tatt fra oss – og samtidig skjønner vi at de ikke vil bli borte.
De vil gå inn i sin politiske bevegelses rekker av pionerer.
Jeg vet ikke om det er en trøst. Men Banos engasjement og tro på menneskenes muligheter vil inspirere og engasjere, langt inn i fremtiden. Sånn vil hun fortsatt være med på å forme Nesodden, Norge og verden.
Jeg lyser fred over Bano Rashids minne.
