Foto: Scanstockphoto.com
Tankesmien Civita er ikke helt avvisende til shariaråd i Norge.
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Det har de siste årene vært debatter i Norge om hvorvidt landet gjennomgår en islamisering. Hvis man ønsker en presis debatt om dette, må man ha en klar idé om hva islamisering er, og hva det ikke er.
Tankesmien Civita publiserte nylig en en analyse av hva ”islamisering” kan bety. Deretter diskuterer de hvorvidt det med rimelighet kan hevdes at islamisering finner sted. Det er i utgangspunktet tre mulige betydninger av ordet ”islamisering”, slik det er blitt brukt i norsk debatt.
Her er hele notatet i sin helhet:
Islamisering av Norge?
Skrevet av: Torkel Brekke, professor i religionshistorie og prosjektleder i Civita.
Islamisering 1: Demografi
Den enkleste betydning av ”islamisering” kunne være en relativ økning av den muslimske befolkning i forhold til befolkningen generelt. I 2010 var det ca. 99 000 personer som var medlem av muslimske tros- og livssynssamfunn i Norge, og disse utgjorde 22 prosent av medlemmene av tros- og livssynssamfunn utenfor statskirken. Antallet muslimer i Norge har vokst kraftig de siste tre-fire tiårene, på grunn av innvandring.
Hvis man med ”islamisering” mener vekst i antall muslimer, er dette en problematisk ordbruk, som bør unngås. Vi må legge til grunn at det relative antall mennesker som tilhører en religion eller et livssyn ikke er en politisk sak. Alle de politiske partiene stiller seg bak grunnleggende menneskerettigheter, som omfatter full frihet til å tilhøre den religion eller det livssyn man ønsker, og å endre slik tilhørighet.
Hvis man bruker ”islamisering” i denne betydning, må man spørre om man skal beskrive den kraftige veksten i katolikker i Norge med samme type begreper. Hvis man observerte en betydelig netto økning i antall jøder i Norge, ville det være innlysende at ord som ”jødifisering” ikke burde brukes, fordi en økning i den jødiske befolkning ikke gjør samfunnet generelt mer jødisk.
Islamisering
2: Deprivatisering
Den andre mulige betydningen av ordet ”islamisering” er ”deprivatisering av islam”. En grunnpåstand i sosiologi er at moderne samfunn i større eller mindre grad plasserer religion i den private sfære, og dette er aller tydeligst i Vest-Europa. Dette betyr at religiøs tro, og religiøse handlinger og symboler, i stor grad forventes å komme til uttrykk i hjemmet eller i klart avgrensende rom ment for religiøs utøvelse. Flere samfunnsforskere har ment at man nå er vitne til en deprivatisering, i den forstand at mange troende ønsker å ta med seg sin tro og sine symboler ut i det offentlige rom. Bruk av hijab oppfattes for eksempel ofte som et uttrykk for deprivatisering av islam.
Det er ikke helt urimelig å hevde at det i løpet av de siste årene har skjedd en deprivatisering av
religion i Norge og at prosessen også er tydelig i norsk islam. Det ville i så fall bety at et antall
mennesker ønsker å vise sin religiøse identitet offentlig ved å bringe symboler ut i det offentlige
rom, på skoler eller arbeidsplasser. Et mulig eksempel kunne være debattene man har hatt i Norge
om regler for deltagelse i kroppsøving og svømming i skolene. Hvis det er slik at et økende antall
muslimske foreldre er opptatt av å innføre normer de oppfatter som islamske i norske skoler, som for eksempel at jenter og gutter ikke kan ha svømming sammen, kan dette kanskje sees som et utslag av deprivatisering.
Hvis man mener at en eventuell deprivatisering av islam er et problem i Norge, må man imidlertid
plassere denne diskusjonen i en bredere debatt om deprivatisering av religion generelt. Man bør
behandle tros- og livssynssamfunn likt, slik at man for eksempel ikke forbyr religiøse hodeplagg fra
én religion, og tillater religiøse hodeplagg fra en annen. Forbud mot hijab i en etat må for eksempel
innebære forbud mot turban og kippa. Hvis man har en tilnærming som krever at religiøse symboler
og handlinger i størst mulig grad skal trekkes tilbake fra det offentlige rom, bør dette antageligvis
også gjelde kristne symboler, til tross for at en bestemt versjon av kristendommen representert ved den norske kirke har hatt, og fortsatt har, en dominerende posisjon i det norske religiøse landskap.
I hvilken grad deprivatisering av religion er et problem er avhengig av hva slags tilnærming man har
til den politiske reguleringen av religion i samfunnet. I Frankrike er sekularisme et grunnleggende
element i den nasjonale ideologi, og religiøse symboler i det offentlige rom oppfattes som utfordringer mot denne. I Storbritannia eller USA er religiøse symboler i det offentlige rom mindre problematisk. I Norge har man i realiteten aldri hatt en tilbaketrekning av kristne religiøse symboler fra det offentlige rom, og med statskirkeordningen har man tvert i mot opprettholdt tette forbindelser mellom det offentlige og det religiøse. En tradisjonalistisk eller nasjonalistisk posisjon som vektlegger historiske bånd mellom kirke, stat og folk, vil hevde at den kristne tradisjons symboler bør kunne være en del av det offentlige rom samtidig med at man holder andre religiøse tradisjoners symboler utenfor. Fra en liberal posisjon virker dette imidlertid problematisk.
Islamisering 3: Dedifferensiering
Den tredje og viktigste betydning av ”islamisering” er ”dedifferensiering”. Differensiering er det klart
viktigste elementet i sekulariseringsprosessen som moderne samfunn har gjennomgått.
”Differensiering” refererer til den gradvise adskilling av de enkelte samfunnssfærer som har skjedd i moderne tid. For enkelhets skyld kan man tenke seg at samfunnets viktigste sfærer – religion, jus, politikk, vitenskap, utdanning – var svært tett sammenvevet i førmoderne samfunn. Det var vanskelig å se hvor det ene sluttet og det andre begynte. For eksempel var det glidende overganger mellom jus og religion, eller religion og vitenskap. Samfunnssfærer som jus og vitenskap hentet mye av sin legitimitet fra religion.
Differensiering er et grunnleggende kjennetegn ved moderne samfunn. Protest mot differensiering
og arbeid for dedifferensiering er et hovedtrekk ved grupper og organisasjoner vi kaller
”fundamentalistiske”, og mange samfunnsforskere benytter differensiering som det sentrale
elementet i definisjoner av ”fundamentalisme”.
De fleste som uttrykker bekymring for at islam skal få en større posisjon i det norske samfunn er
nok ikke først og fremst bekymret for deprivatiseringen, eller selve synligheten, av religiøsitet og
symboler. De er først og fremst bekymret for at muslimer skal kreve at religion skal få en plass i de
andre samfunnssfærene. Man kunne for eksempel forestille seg at muslimer krever at religiøse lover og normer får en mer anerkjent plass i det norske rettssystem, og en slik anerkjennelse ville kunne være et uttrykk for dedifferensiering, og dermed islamisering.
For å gjøre islamisering i denne betydning til noe håndfast, kan vi ta et raskt blikk på et land hvor
dette faktisk har funnet sted: Pakistan. Islamisering var en bevisst politikk i Pakistan umiddelbart
etter opprettelsen av staten i 1947, men skjøt fart under president Zia ul-Haq (1977-1988). President Zias islamiseringsprogram kom til uttrykk spesielt innenfor jus. Han opprettet nye islamske domstoler og innførte nye islamske lover. Alt i alt var denne politikken negativ for Pakistans utvikling, og har ført til stadig mindre toleranse for minoriteter som ikke tilhører den dominerende tradisjon av sunniislam i landet. Vi kunne nevne lignende politisk valgte islamiseringsprosesser i andre muslimske stater, som Saudi-Arabia. Vi kunne også nevne lignende politisk og sjåvinistisk bruk av majoritetens religion i mange ikke-muslimske land som Sri Lanka (buddhisme), India (hinduisme) og Thailand (buddhisme).
Islamisering i betydningen dedifferensiering er altså en politisk prosess som velges bevisst av
ledere og regjeringer i noen stater. Hvis vi ønsker presis debatt, bør vi bruke ordet islamisering om
organiserte, politiske prosesser med mål om å viske ut grenser mellom religion og jus eller andre
sentrale institusjoner i samfunnet. Vi bør unngå å bruke ordet om private borgeres religionsutøvelse, enten som individer eller som medlemmer av trossamfunn. Vi vil nå se nærmere på forholdet mellom religion og jus i Norge, og vurdere hvorvidt det er mulig å snakke om en dedifferensiering i den forstand at grensene mellom religion og norsk jus viskes ut.
Religiøse lover og sivil jus
Det har ved flere anledninger oppstått debatter i norsk offentlighet om sharia og eventuell bruk av
sharia-lover i Norge. Fra et faglig synspunkt må en diskusjon av islamske lover inngå i en bredere
diskusjon om religiøse lover, og om deres plass i det norske samfunn og deres forhold til det sivile
rettssystem. Islamsk jus er kun et spesialtilfelle av religiøse lover og normer generelt. I Norge har
man flere andre trossamfunn som har benyttet egne lover og regler, spesielt på det familierettslige
området, lenge før islam ble en betydelig minoritetsreligion i landet. I det følgende forsøker man å
analysere på hvilke områder religiøse lover og domstoler benyttes i dag, og det avsluttes med noen
synspunkter på hvordan man bør tilnærme seg feltet politisk.
Flere av de religiøse tradisjonene som er representert ved trossamfunn i Norge har historisk hatt
omfattende systemer av lover som en integrert del. Dette er tilfellet i kristendommens forskjellige
grener, islam, hinduismen og jødedommen, samt i flere mindre tradisjoner. Siden islam oftest er
gjenstand for debatt i Norge, vil vi fokusere spesielt på denne tradisjonen.
I moderne tid har islamsk jus en ubetydelig plass i de aller fleste muslimske samfunn, fordi de
moderne statene som vokste fram i det 19. og 20. århundret i all hovedsak ønsket lover og domstoler som var sekulære, og som brukte europeisk jus som modell. I noen svært få stater er sharia et dominerende element i jusen, som i Saudi-Arabia og Iran. Moderne stater har stort sett gjort islamsk jus irrelevant, men i deler av den muslimske verden har det vært politiske initiativer for å gjenreise de religiøse lovene. En gjeninnføring av sharia vil være det mest tydelige uttrykk for islamisering i betydningen dedifferensiering.
Innføring av sharia kan bety forskjellige ting, og grupper som jobber for slik innføring har varierende
forståelse av hva slik innføring innebærer. I de aller fleste sammenhenger betyr innføring eller
opprettholdelse av sharia at en muslimsk del av en befolkning bruker det de oppfatter som islamske lover og regler på det familierettslige området, primært for å regulere ekteskap og skilsmisse. I noen muslimske land er det grupper som jobber for å innføre sharia også på andre juridiske felter, som strafferett.
Det finnes selvsagt grupper innenfor andre religiøse tradisjoner som jobber for lignende innføring av
religiøse lover og regler i den moderne verden. I moderne tid er debatter om religiøse lovers mulige
rolle i samfunnet blitt sterkt politisert. Man har for eksempel bevegelser i USA som bruker Det gamle testamentet for å argumentere for dødsstraff for en rekke overtredelser, som homofili og blasfemi.
I Pakistan har påstander om dødsstraff for frafall fra islam, eller for nedsettende omtale av profeten
Muhammed, fått stor oppmerksomhet. Det er all grunn til å hevde at slik benyttelse av religiøse lover ikke innebærer en konservativ videreføring av juridisk/religiøs tradisjon, men snarere er uttrykk for moderne, fundamentalistiske ideer.
Når man skal tenke politisk på bruken av religiøse lover i moderne samfunn bør man være bevisst på denne historiske bakgrunnen. Man bør være spesielt oppmerksom på at det som presenteres som gammel tradisjon av noen, som regel er ”tradisjoner” konstruert i moderne tid, og at det ofte finnes andre grupperinger innad i det enkelt trossamfunn som ikke uten videre vil akseptere legitimiteten til det som presenteres som essensielt og evig.
Parallelle rettsystemer innen rammene av norsk lov
En vanlig begrunnelse for at religiøse lover og domstoler er uønsket, er at dette vil skape parallelle
rettsystemer. Det er imidlertid slik at med den grad av organisasjonsfrihet man har i moderne
demokratier, så vil parallelle rettssystemer oppstå med nødvendighet. I Norge har for eksempel
idretten egne domstoler som kan dømme i dopingsaker. Man kan spørre om idrettens selvdømme
yter idrettsutøvere rettssikkerhet i stor nok grad, men så lenge deltagelse i idrett er frivillig, antas det at slikt selvdømme er greit. Politiske partier har også stor grad av autonomi, og kan for eksempel ekskludere medlemmer uten at slike saker tas opp i vanlige domstoler. Trossamfunnene har også ganske stor grad av suverenitet i indre anliggender. Jøder i vestlige land, inkludert Norge, har for eksempel i lang tid benyttet seg av egne domstoler kalt Bet din. En Bet din kan gi uttalelser om privatrettslige forhold, som ekteskap, og om økonomiske forhold
Når man skal diskutere faktisk eller mulig bruk av religiøse lover i Norge, er det derfor ikke et sterkt
argument i seg selv at slik bruk kan føre til rettspraksis som er utenfor det normale rettsystemet,
siden slik praksis allerede er utbredt og beskyttet av menneskerettigheter som organisasjonsfrihet
og religionsfrihet. Det er viktig å understreke at i en demokratisk rettsstat som Norge vil ikke slik frihet gi anledning til å benytte interne lover og regler som bryter med norsk lov, eller med internasjonale menneskerettigheter, eller med allmen rettsfølelse.
Siden parallelle rettsystemer eksisterer og vil fortsette å eksistere innen rammene som settes av
norsk lov, er det mer relevant å diskutere substansielle konsekvenser – negative og positive – av
religiøse lover og domstoler, enn å avvise slike på prinsipielt grunnlag. Spørsmålet er da på hvilke
rettslige områder religiøse lover i det hele tatt er aktuelt.
a) Strafferett
Deler av offentlig debatt vedrørende religiøse lover har handlet om islamsk strafferett, spesielt
knyttet til begrepet hudud, altså de overtredelsene og straffene som er beskrevet i Koranen. Fysisk
avstraffelse, eller dødsstraff, for overtredelser som frafall fra islam eller for utroskap, trekkes ofte
fram som eksempler på antatt brutalitet i islamsk juridisk tradisjon. Det er viktig å understreke at det ikke finnes initiativer i Norge eller andre vestlige land for å innføre eller benytte slike lover og straffer. Debatter som tar utgangspunkt i redsel for slik strafferett i den vestlige verden, er irrelevante og villedende.
b) Familierett
Det er nesten utelukkende på familierettens område at religiøse minoriteter i Europa benytter egne
lover, og det er på dette området at det av og til framsettes ønsker om en større grad av offentlig
godkjenning av religiøse lover, råd eller domstoler. En viktig historisk bakgrunn for dette er at det
kun var på det familierettslige området at religiøs rettspraksis ble beholdt etter at de fleste stater i
verden begynte moderniseringen av jus etter europeisk mønster fra 1800-tallet. Mens andre juridiske områder er blitt modernisert, har religiøse grupper ofte fått fortsette å bruke egne lover i saker som dreier seg om ekteskap og skilsmisse. Selv i de fleste muslimske samfunn er det hovedsakelig på disse områdene at elementer fra islamsk jus anses å ha relevans i den moderne verden.
I Norge har flere religiøse minoriteter fått benytte egne lover, normer og ritualer på det familierettslige området opp gjennom historien, uten at dette har skapt store politiske debatter. Katolikker har anledning til å gifte seg etter katolsk lære, og i følge denne, er skilsmisse ikke mulig fordi ekteskapet skal vare livet ut. Det er dermed konflikt mellom katolsk lære og norsk lov, som sier at alle har rett til skilsmisse. De fleste tros- og livssynssamfunn i Norge som har vigselsrett ønsker heller ikke å vie likekjønnede par, slik at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven er klart i konflikt med de fleste religiøse gruppers lære og lover om ekteskap.
I Norge er det anledning til å bruke private tvisteløsningsorganer for å løse tvister. Tvistelovens kapittel 7 sier at partene i en tvist kan avtale utenrettslig mekling, og dette åpner for at parter kan opprette tvisteløsningsorganer hvor religiøse lover eller normer kan anvendes for å løse tvisten. Det er altså ingen ting i norske lover i dag som kan hindre medlemmer av et trossamfunn å bruke det de oppfatter som religiøse lover innenfor disse rammene. Samtidig er det store begrensninger på hvilke type saker som kan behandles på denne måten, og det er viktig å understreke at slike ordninger er utenrettslige og ikke trenger innebære en offentlig legitimering av lover og normer.
Opprettelsen av såkalte shariaråd i Norge ville innebære en formalisering av private religiøse
tvisteløsningsordninger. Slike ordninger vil kunne ha både positive og negative konsekvenser. En
viktig positiv effekt ville være at man med en formalisering også vil få krav til saksgang, protokollførsel, skriftliggjøring, etterrettelighet og offentlig kontroll for å sørge for at avgjørelser ikke går på tvers av norsk lov eller rettsfølelse. Negative effekter vil kunne være at personer som ønsker å benytte seg av religiøse tvisteløsningsordninger kan utsettes for press fra lokalsamfunn og lokale religiøse ledere, slik at frivilligheten i å underkaste seg ordninger blir vanskelig å sikre. Videre kan man tenke seg at en offentlig anerkjennelse av slike ordninger vil kunne skape et rom der religiøse ledere kan manøvrere for å oppnå større makt, noe man kanskje ikke ønsker.
Erfaringer fra Storbritannia viser at skilsmisser er et sentralt virkeområde for shariaråd, og det er
grunn til å tro at dette ville være tilfellet også i Norge. Muslimske kvinner som ønsker skilsmisse vil
gjerne få mekling i et shariaråd, hvis de ønsker det, men erfaringer viser at kvinnene ikke sjelden føler seg presset av rådet til enten å bli værende i et dårlig fungerende ekteskap, eller til å frasi seg viktige rettigheter, som for eksempel rettferdig barnefordeling, for å få aksept for sitt ønske om skilsmisse.
Alt i alt er det grunn til å være forsiktig med å gi formell og permanent anerkjennelse til religiøse råd fordi man har sett, blant annet i Storbritannia, at behandling av spørsmål som skilsmisse kan bidra til å begrense spesielt kvinners reelle rettigheter.
c) Økonomi og kontrakter
I forretningslivet og i privatlivet er det full adgang til å inngå kontrakter, og det er anledning til å løse
konflikter med voldgiftsrett i stedet for å behandle en tvist i en normal domstol. Det er grunn til å
anta at medlemmer av trossamfunn i noen tilfeller ønsker å inngå kontrakter eller løse tvister med
utgangspunkt i normer eller lover hentet fra egen religiøs tradisjon, og dette vil det sannsynligvis
være anledning til etter norsk lov.
Hvis det er slik at eksisterende voldgiftsrett i Norge gir adgang til å opprette religiøs voldgiftsdomstol i saker der partene er enige om dette, vil virkeområdet til en slik domstol være svært begrenset. Religiøs voldgiftsdom er i så fall kun aktuelt i privatrettslige saker, som angår økonomiske kontrakter mellom personer fra samme religiøse gruppe, og i en hver slik sak er det en forutsetning at partene selv ønsker å benytte religiøs voldgift.
I Storbritannia har religiøse grupper lenge hatt adgang til å opprette religiøse råd innenfor rammene
av eksisterende voldgiftsrett (Arbitration Act av 1996 er spesielt relevant i denne sammenheng). I
Storbritannia har man opprettet shariaråd, som fungerer som voldgiftsdomstoler. Det betyr at de
kommer med juridiske uttalelser i saker der partene er enige om å benytte shariarådet. Shariarådene har begrenset myndighet, og uttaler seg i praksis nesten utelukkende i saker knyttet til ekteskap og skilsmisser.
Hva er de relevante argumentene for eller mot adgang til å benytte religiøs voldgiftsdom i Norge?
Positivt vil religiøs voldgift gi grupper i samfunnet større frihet til å løse private tvister uten å belaste de vanlige domstolene. Man vil kanskje oppnå en større grad av fleksibilitet, og man vil kanskje redusere kostnader og belastninger på vanlige domstoler. Negativt vil man kunne oppfatte at slik praksis medfører mindre grad av likhet for loven, og dette er et ikke uviktig argument. Det er også grunn til å advare mot at personer i et religiøst miljø kan føle seg tvunget til å benytte religiøs voldgift mot sin vilje.
Konklusjoner
I en begrenset men ikke helt ubetydelig forstand brukes religiøse lover på det familierettslige området i Norge i dag, men denne bruken foregår parallelt med vanlig norsk lov og kommer i praksis sjelden i uttalt konflikt med den. Fra et likestillingsperspektiv framstår lover og regler i en del trossamfunn som diskriminerende ved at de for eksempel ikke tillater skilsmisse for kvinner, eller nekter homofile ekteskap. Det er imidlertid ikke riktig at islamske lover er mer diskriminerende enn lover som brukes i andre trossamfunn, slik man av og til får inntrykk av i offentlig debatt.
Her oppstår det spenning i et liberalt grunnsyn på samfunnet. På den ene siden ønsker man
størst mulig grad av likhet for loven; man tar det for gitt at alle individer skal behandles likt og ha
like rettigheter. På den andre siden ønsker man også å gi stor frihet til tros- og livssynssamfunn
til å organisere seg slik de ønsker, og man vil gi dem en viss grad av suverenitet i egen sfære.
Grunnleggende likhet ser ut til å komme i konflikt med en viktig frihet.
Hvis man ser på tros- og livssynssamfunnene som frivillige organisasjoner, innebærer det at enhver
som er medlem av et trossamfunn har full rett til å forlate trossamfunnet hvis de interne lover og regler ikke passer ham eller henne. Dette har man selvsagt også rett til etter norsk lov og internasjonale menneskerettigheter. Et slikt perspektiv kan anklages for å være for idealistisk, fordi man ikke tar høyde for at det praktisk sett er vanskelig å forlate et trossamfunn, og at frivilligheten dermed blir hypotetisk.
Likevel bør en liberal tilnærming ta et slikt utgangspunkt, av flere grunner. For det første legger
man til grunn at medlemmene av trossamfunn er opplyste individer som har adgang til å bruke sine
rettigheter. For det andre legger man til grunn at trossamfunnene er frivillige organisasjoner som har rettigheter når det gjelder intern organisering, og når det gjelder formulering og håndheving av lover og regler som gjelder innenfor organisasjonen, men som ikke har gyldighet for personer som forlater den. Her blir parallellen til idrettens stilling relevant. Er man medlem i et idrettslag, underkaster man seg frivillig lover og regler som ikke er del av det normale rettssystemet. For det tredje er det denne tilnærmingen som tydeligst setter grenser for statens innblanding i tros- og livssynssamfunnenes interne anliggender, noe som bør være viktig i et liberalt samfunnssyn.
Dette betyr altså at bruk av religiøse lover slik det foregår i dag, og slik det har foregått i lang tid,
ikke representerer noen trussel mot en demokratisk rettsstat. Grunnleggende menneskerettigheter
gir full anledning til å være medlem av tros- og livssynssamfunn, og andre frivillige organisasjoner,
som idrettslag, med egne lover og regler, som da finner en plass innenfor rammene av norske lover. Selvsagt må konsekvenser vurderes løpende, og der hvor uakseptabelt diskriminerende utslag eventuelt blir utbredt, må staten gripe inn. Grunnprinsippet bør imidlertid være individuell frivillighet og en viss grad av suverenitet i egen sfære.
Vi så i starten av notatet at ”islamisering” kan ha tre forskjellige betydninger. Ordet kan bety 1) vekst i den muslimske befolkning, 2) deprivatisering av religiøsitet og symboler, og 3) dedifferensiering av islam, spesielt i betydning oppløsning av grenser mellom islam og jus. Det bør vært klart at ”islamisering” ikke bør brukes om veksten i antall muslimer i Norge. Den klart mest presise og relevante betydning ”islamisering” kan ha, er ”dedifferensiering”. Vi brukte andre halvdel av notatet på å diskutere forholdet mellom religiøse lover, spesielt sharia, og norsk jus, for å vurdere om man på noen saklig måte kan hevde at det foregår en dedifferensiering i den forstand at religion får større innflytelse i den juridiske sfære, og om grensene mellom disse sfærene blir mindre tydelige eller utviskes helt.
Det er sikkert at dedifferensiering i denne forstand ikke finner sted. Det er åpenbart at all bruk av
eventuelle private religiøse tvisteløsningsordninger er klart regulert og begrenset av norske lover. Differensieringsprosesser er sannsynligvis blant de mest irreversible av den store historiske trenden vi kaller ”modernisering”, og det er ingen samfunn i den vestlige verden hvor det er rimelig å si at det finner sted en dedifferensiering.
Vi står igjen med deprivatisering av religiøsitet og symboler som et område hvor politisk uenighet er
mulig, og kanskje uunngåelig. Det er ikke urimelig å si at religiøse symboler, inkludert islamske, er
blitt relativt mer synlige i det offentlige rom i Norge de siste tiårene, og det finnes en rekke forskjellige syn på hvorvidt dette er heldig eller uheldig. Det er imidlertid viktig å framheve to fakta om dette: For det første: Deprivatisering av religiøsitet og symboler er ikke noe som bare finner sted i islam. I mange samfunn, inkludert Norge, viser medlemmer av flere religioner atferd og holdninger som tyder på et ønske om å tydeliggjøre sin religiøse tilhørighet for egne trosfeller og for samfunnet for øvrig. På verdensbasis er deprivatisering en generell prosess som foregår i større eller mindre grad i mange samfunn.
For det andre: Deprivatisering er ikke en betydelig politisk prosess. Det kan kreve en politisk debatt om hvordan man skal forholde seg til tydelige religiøse symboler og uttrykk i den offentlige sfære. Debatten om bruk av religiøse hodeplagg i offentlige etater er en slik debatt. Forskjellige land har svart forskjellig på denne type spørsmål. Uansett om staten tillater en viss grad av deprivatisering, eller om den setter strenge grenser for religiøse uttrykk i det offentlige, utgjør disse uttrykkene ikke på noen måte en trussel mot grunnleggende demokratiske verdier i Norge eller andre vestlige land, fordi deprivatisering ikke innebærer og ikke fører til dedifferensiering.
