Slik går det med muslimske barn i ikke-muslimske fosterhjem

Tesktforfatterne Tina Hansen og Ingvild Flaskerud har studert hvordan ungdom med muslimsk bakgrunn utvikler sin religiøse identitet når de flytter ut av en muslimsk familiekontekst og inn i ikke-religiøse majoritetsfosterhjem.

Studien er basert på kvalitative intervju med ni ungdommer i alderen 13–21 år.

– Våre analyser viser at religiøs identitet i fosterhjemmet gjennomgår tre typer endringer: Noen unge slutter å tro og å praktisere islam, noen er ambivalente, mens andre forfekter et islamsk livssyn, men utøver islam på en annen måte enn biologisk familie. Avgjørende for identitetsutviklingen er hvorvidt relasjonen til foreldre, i biologisk hjem og fosterhjem, er autonomifremmende eller autonomihemmende, skriver forskerne i artikkelen.

Autonomifremmende betyr at omgivelsene gir rom og frihet til å velge selv å utøve religionen, mens autonomihemmende viser til ulike typer bevisste og ubevisste hindre for slik utøvelse.

Ifølge forskerne er ungdommene er fem gutter og fire jenter i alderen 13–21 år.

– Alle har først bodd i et biologisk hjem hvor man identifiserer seg som muslimer. Deretter har de vært plassert i beredskapshjem (tre ungdommer), tidligere fosterhjem (fire), institusjon (tre), bofelleskap (en) og/eller mottak (to).

Forskerne påpeker videre i artikkelen:

Ungdommene som i biologisk hjem ble tvunget til å tro og delta i religiøse aktiviteter som ikke opplevdes som meningsfulle velger i fosterhjemmet enten å vende seg bort fra islam eller stille spørsmål ved religionens sannhetsverdi. Ungdommene som ikke erfarte vold og tvang i biologisk hjem velger på sin side en større grad av religiøs involvering mens de bor i fosterhjemmet, viser studien.

De ikke-troende, som har nære relasjoner til fosterforeldrene, men nesten ingen kontakt med biologisk familie, velger bort islam. De troende føler på sin side at de har nærere relasjoner til biologiske foreldre enn til fosterforeldrene og de beholder sin tro. De ambivalente har derimot ikke nære relasjoner verken til fosterforeldre eller biologiske foreldre.

– Fosterforeldrene i vår studie legger til rette for religionsutøvelse dersom ungdommene ønsker det, men uten å møte ungdommene med krav om en forventet adferd. Nettopp det å ha en ungdomstid karakterisert av autonomifremmende sosialisering synes å være det viktigste for informantene i vår studie.

Elvis Chi Nwosu, leder for African Cultural Awareness Norway, mener undersøkelsen viser hvor viktig det er med slekts- og nettverksplassering i fosterbarnssaker.

– Vi må tenke på barnas rett når det gjelder ivaretakelse av religiøse og kulturelle egenart,  og identitet. Vi kan ikke undervurdere ivaretakelsen av slik egenart og identitet som egen verdi i livet, og barns evne til «resiliens», sier han til Utrop.

Nwosu viser til at i mange familier med en annen etnisk bakgrunn er nettverksplasseringer en av få måter å ivareta barnets kulturelle tilhørighet på.

– Respekt for og ivaretakelse av barnas religiøse, kulturelle egenart og identitet er grunnleggende for arbeidet med de barna som er under barnevernets omsorg, og støttes av FNs konvensjon om barns rettigheter.

Nwosu mener det er urettferdig mot barn og en høy pris å betale hvis de skal miste sin religiøse identitet grunnet omsorgsovertakelse.

– Her er det svært viktig at ikke alt blir til en problematisert problematisk problemstilling for spesialister og prosjektledere. Det finnes ting som enkelt og greit er urettferdige, og ingenting godt og varig kan baseres på urettferdige avgjørelser.

Tilfellene som er intervjuet i forskningsartikkelen er foreløpig et mindretall i Norge. Samtidig påpeker Nwosu på kritikkverdige forhold i slike overtakelsessaker.

– Her i landet benyttes familie- og nettverksplasseringer sjeldnere enn i noe annet land, selv om det har vært en svak økning de siste årene. Manglede vurdering av familie og nettverk er en alvorlig saksbehandlingsfeil, men får sjelden noen konsekvenser for kommunene.

– Vi har kulturtolk i barnevernet, som har utviklet kulturstøtteplan for barn med etnisk minoritetsbakgrunn i fosterhjem eller institusjon, noe gjør vi i samarbeid med barnevernet og fosterforeldre.

Nwosu mener unge og barn i overtakelsessaker trenger tiltak.

– Spesielt tiltak som er giret inn på å fremme kreativitet og mestring som viser dem at de er verdifulle. Håp og mot gjennom mestring utvikles gjennom konkrete fellesaktiviteter, samtidig som konkrete bånd knyttes til de miljøene ungdommene skal integreres i.