Favoriserer nordmenn

Funksjonshemming blant flyktning- og innvandrerbarn skal tas på alvor, mener Justisdepartementet.
Foto: Flickr/Creative Commons
Barnevernet har en uheldig tendens til å forskjellsbehandle i saker der den ene parten er norsk og den andre innvandrer.

En konkret sak omtalt i avisen Aften illustrerer hvordan den norske parten ofte får barnevernets støtte på tvilsomt grunnlag. Vi unnlater her å gjengi navn av hensyn til familien. En kvinne med minoritetsbakgrunn anmeldte sin ektemann for fysisk og psykisk vold. Politiet anmeldte også, og saken kom opp for retten. I første instans ble mannen dømt til tre måneders fengsel. Men i andre runde ble mannen frikjent.

Det skal nevnes at i andre instans var alle dommerne norske, mens det var dommere med flere ulike bakgrunnen representert da saken først gikk for retten.

Vitne til vold
Deretter kom spørsmålet om omsorg for barna opp. Moren fikk omsorgen, men midt under prosessen skjedde det noe uventet. Det kom fram at det ene av parets barn, som var under syv år på det tidspunktet, og hadde vært vitne til volden moren hadde vært utsatt for, var fast bestemt på å ikke ha noen kontakt med faren. Dommere og sakkyndige psykologer kom fram til at faren skulle nektes samvær, og hvis det skulle skje, skulle det være etter uttalt ønske fra barnet selv.

Barnevernet argumenterte, i likhet med den voldelige faren, med at det var fare for at barnet ikke skulle bli integrert.

Press fra barnevernet
Etter hvert som mor og barn igjen kom tilbake til et noenlunde normalt dagligliv, begynte imidlertid faren å utøve et omfattende press for å tvinge barnet til å gjenoppta kontakten med ham. Barnevernet var lydhøre for dette og satte i gang med en lang rekke møter der de støttet faren. Dette til tross for at barnet helt tydelig ikke ønsket det. Det er ikke lett å forstå hvorfor barnevernet valgte å gjøre dette all den tid det forelå en klar rettskjennelse og utvetydige uttalelser fra psykologer som frarådet samvær.

I den påfølgende prosessen argumenterte barnevernet, i likhet med faren, med at det var fare for at barnet ikke skulle bli integrert fordi moren ikke snakket bra nok norsk. Faren, barnevernet og familiekontoret gjorde det klart for moren at hun kunne miste omsorgen dersom hun ikke sørget for at barnet hadde jevnlig kontakt med faren.

Trusler
Det hører med til historien at faren hadde brukt samme type argumenter for å presse kvinnen til ikke å anmelde ham da paret ennå bodde sammen. Dersom hun gikk til anmeldelse, ville alle instanser høre på ham fordi han er norsk, påsto han.

Saken er dessverre langt fra enestående. Utrop kjenner til mange tilsvarende saker.