Foto: Are Vogt Moum
Det var på et seminar på Litteraturhuset i går at Jupskås slo et slag for opprydding i debatten om høyrepartiene og -bevegelsene i Europa. Arrangør var tankesmien Civita. Møtet hadde fått tittelen: “Høyreekstremisme – Hva er det? Hvordan møter vi den?”. I tillegg til Jupskås var også journalist Øyvind Strømmen innleder og snakket om høyreekstremisme i Norge.
– Det finnes mange grelle eksempler på at journalister er for slepphendte med begrepene når de skriver om partier og bevegelser til høyre for de konservative partiene i Europa. Nå nylig så vi at Frp ble kalt “Breivik-partiet” av BBC. Men der er lite som taler for at vi bør kalle partier som Dansk Folkeparti, Frihetspartiet i Østerrike (FPÖ), eller Folkepartiet i Sveits (SVP) høyreekstremister. Derimot finnes det en rekke mindre grupper og bevegelser i Vest-Europa som fortjener denne merkelappen, men de har langt lavere oppslutning, sa Jupskås.
Den unge stipendiaten selv mener de fleste av de nye høyrepartiene i Europa, som alle har oppstått etter 1970, passer i samlebetegnelsen høyreradikale.
– Disse partiene omfavner demokratiet, de er i mange tilfeller til og med ultrademokratiske og krever folkeavstemninger om nær sagt en hver sak. De støtter heller ikke tanken om politisk vold, og nøler ikke med å ekskludere medlemmer som lefler med vold som virkemiddel eller gir uttrykk for ekstremistisk tankegods, sa han.
Illiberale
Men det er også viktige kjennetegn som gjør at disse partiene skiller seg fra mainstream i vest-europeisk politikk. Partiene er ofte illiberale og tar til orde for å begrense minoriteters rettigheter.
– Høyreekstremismen i Vest-Europa er ikke organisert i partier, men finnes i subkulturer og løst sammensatte grupper. I Øst-Europa er det annerledes. Der er høyreekstrem ideologi og politikk mye mer akseptert, og er dessuten organisert i partier som har innflytelse på den nasjonale politikken. Jobbik i Ungarn er det tydeligste eksempelet på dette, sa han.
Høyreekstremisme mener Jupskås har følgende kjennetegn: aggressiv nasjonalisme, rasisme, xenofobi (her er fryktelementet det viktigste), udemokratisk ideologi, ønske om en sterk stat/autoritarianisme og aksept av vold som politisk virkemiddel. Tilfellet Front National i Frankrike vil han behandle med noe mer varsomhet i denne sammenheng, fordi dette partiet også har kjennetegn som en vanligvis forbinder med høyreekstremisme.
Frp mer fryktsomme
Jupskås understreker at selv om det ikke finnes organiserte høyreekstreme partier i Norge, skiller Frp seg klart fra de øvrige partiene når det gjelder synet på innvandring og den nasjonale identiteten.
– Halvparten av landsmøtedelegatene til Frp svarer ja på følgende spørsmål: “Mener du innvandring er en alvorlig trussel mot den nasjonale egenarten”. Blant Høyres delegater er det ti prosent, som er det nest høyeste, og blant de øvrige partiene er det nesten ingen. Frykten for at den nasjonale identiteten er truet, er altså langt mer fremtredende hos Frp-politikerne. I andre partier kan man godt være enig i at innvandrere må tilpasse seg det norske samfunnet, men man frykter ikke for den norske egenarten på samme måte som Frp, sa han.
Fjordmann sentral
Journalist Øyvind Strømmen ga i sin innledning tilhørerne en dypere forståelse av den nye internettbaserte såkalte anti-jihad-bevegelsen som har vokst seg sterkere etter 11. september 2001 og har sitt utspring i USA.
– Den norske bloggeren Fjordmann har vært en mer sentral figur i det konspirasjonstenkende blogg-miljøet enn man kan ha fått inntrykk av gjennom norske aviser. Han og andre som forfekter teorien om “Eurabia” har et verdenssyn som helt klart kan kalles høyreekstremt, selv om dette en ny type høyreekstremisme som skiller seg for eksempel fra nynazismen som sto sterkere på 80- og 90-tallet. De nye “anti-jihadistene” mener den europeiske eliten står bak en plan for å ta knekken på de hvite, kristne europeerne og at arabiseringen av Europa er et viktig ledd i dette. Det var fra dette miljøet Breivik hentet mye av sin inspirasjon, og selv om de fleste av disse bloggerne vil si at de tar avstand fra vold, fører tankene deres i sin logiske konsekvens til forestillinger om en nært forestående katastrofe som i tillegg er villet av politikerne. Det rettferdiggjør, som en av disse bloggerne selv skrev, motstand med de “nødvendige” midler, sa han.
