Vinkler negativt, skaper negative holdninger om det flerkulturelle: majoritetspressen. Foto: Claudio Castello
Har økende kommersialisering og partiuavhengighet gitt en mer populistisk presse? Utrop har spurt tre redaktører i store norske aviser om vi kunne fått en annerledes dekning i saker om minoriteter med en annen mediestruktur.
Nylig gikk SVs politikerveteran Hallgeir Langeland ut mot det han anså som politisk farget journalistikk fra VGs side i Lysbakken-saken.
– VG har ikke SV som sin favoritt, og det er ikke måte på hva slags gørr som skal opp for å kvele SV. Avisene driver også med politikk, uttalte han krasst til Morgenbladet i et portrettintervju.
Samtidig har andre nyhetsaktører hatt en helt annen tone. Klassekampen påstår at “i stor grad handler dette om departementetstrukturen”. Ukeavisen Ledelse hevder at “Lysbakken er mye grønnere enn han har fått lov til å være i Stoltenberg-regjeringen”, mens Ny Tid spør seg “om saken handler like mye om surr mellom politikere og embetsverk som brudd på reglene”.
Press om å skrive “for folk flest” har skapt mange av de misforståtte innvandrerkritiske oppslagene.
Lite forskjell
Så hva mener en knippe av våre fremste nyhetsredaktører om måten man dekker nyheter om det flerkulturelle Norge? Lager den nye partiuavhengige og konkurranseutsatte pressen populistiske saker med brodd mot “politikereliten” og kulturmangfoldet? Hvordan ville dekningen vært om vi fremdeles hadde en partipresse?
Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle hevder det ikke kan være lett å svare på hvordan situasjonen ville vært om avisene fortsatt var nært knyttet til partiene.
– Jeg tror imidlertid ikke temaer som innvandring, hijab og moralpoliti ville blitt behandlet noe særlig annerledes om avisene fortsatt var partiaviser. Og det gjelder også omtale av kulturmangfoldet.
Imidlertid tror han at hvis man hadde beholdt partiavisene i dag, så ville partielitene blitt noe mer skånsomt behandlet.
– I alle fall ville det trolig vært slik at Arbeiderparti-aviser ville forsvart sine politikere mot angrep fra både borgerlige politikere og aviser, mens det ville vært omvendt for borgerlige aviser. Slik var det i alle fall ofte i partiavisenes tid, fremhever Stanghelle.
Fordeler og ulemper
Ny Tids sjefredaktør Dag Herbjørnsrud ser ikke pressens partiuavhengighet som et generelt problem.
– Tvert imot er det naturlig og ønskelig at den 1. og 4. statsmakt ikke blandes, for å sikre den kritiske pressens uavhengighet. I Norge i dag er det vel blant avisene nå kun Klassekampen som har et parti som hoved- eller medeier.
Likevel anser han at det er særlig i Danmark og Norge de siste 30-40 årene at høyrepopulistiske partier har vokst sterkt i nært samspill med populistiske medieutspill, i aviser som i samme periode er blitt gradvis mer partiuavhengige.
– Her har kommersialisering og indirekte press om å skrive “for folk flest”, ut ifra majoritetens perspektiv, skapt mange av de misforståtte innvandrerkritiske oppslagene. Ledende presseorganers negative vinklinger mot kulturmangfoldet, og hyppig og generell mistenkeliggjøring av minoriteter, anser jeg som avgjørende for at høyrepopulismen og dermed ekstremismen har kunne vokse fram i Norge de senere årene.
Ingen nyansert debatt
Ifølge Ny Tid-redaktøren ville det ikke vært bedre med ren partipresse på dette feltet.
– Særlig med tanke på partipressens utskjelling av jøder på 30-tallet og sigøynere på 50-60-tallet, er det ingen grunn til å tro at en partipresse ville hylle mangfoldet mer enn enfoldet. Konsekvensen ville i tilfelle bli at mediene enda mer fulgte de ulike partienes valgkamputspill. Skillet går ikke på partitilknytning eller ei, men på forståelse av egen samfunnsoppgave- og rolle.
Sterkere markedslogikk
Klassekamp-redaktør Bjørgulv Braanen er sjef for en av Norges ytterst få aviser hvor et politisk parti, i dette tilfellet Rødt som ifølge wikipedia.no har 20 prosent deleieransvar.
Braanen sier seg imidlertid enig i at markedslogikken er blitt sterkere i pressen.
– Temaer som selger og fenger dominerer som begrunnelse når journalister velger hvilke saker de skal skrive om.
Om typiske “innvandrersaker” hadde hatt en annen dekning hvis pressen var mindre kommersiell tør han ikke å gå inn på.
– Egentlig er dette spørsmål som det er umulig å gi et allment svar på.
