Foto: Kerry Jardine
Minoritetsmenn som vil bli politikere må ofte gjøre en innsats utover det som er vanlig i yrket for å bli lagt merke til og få ansvarsfulle stillinger. Minoritetskvinner derimot, ser ut til å ha det lettere, kommer det fram i ny doktorgrad.
Latest posts by Siri Hardeland (see all)
- Samisk healing – godt for kropp og sjel - 04.06.2015
- Forsøpling av språket - 08.01.2012
- Skien får innvandrerråd - 02.12.2011
Kun én prosent av lokalpolitikerne i Norge har minoritetsbakgrunn, til tross for at andelen av befolkningen som har minoritetsbakgrunn er mange ganger høyere. Hva stopper minoritetskandidatene, og hva kan bidra til å bringe dem inn og oppover på listene?
Det er tema for Beret Bråtens doktoravhandling. Hun har blant annet intervjuet 20 ledere av lokale nominasjonskomiteer og gruppeledere for partiers kommunestyregrupper om betydningen av etnisk minoritetsbakgrunn når kandidater vurderes. Funnene presenteres i siste nummer av tidsskriftet Sosiologi i dag. Det skriver KILDEN, som er Forskningsrådets informasjonssenter for kjønnsforskning.
– Lokalpolitikken har som andre felt spesielle kompetansekrav som kandidater bør fylle, sier Beret Bråten.
For personer med minoritetsbakgrunn kommer det i tillegg at de bør snakke bra norsk. Og de må vise at de «skjønner det norske». Det betyr blant annet være for likestilling mellom kjønnene.
Mannlige minoritetspolitikere derimot, må kjempe litt hardere for å overbevise sine partifeller om at de står for norske likestillingsverdier. For menn kan altså minoritetsbakgrunn representere en barriere, mens det for kvinner kan gjøre dem mer umiddelbart attraktive for politiske posisjoner.
Å være «norsk», eller å «ha en feeling for det norske» handler selvfølgelig om mer enn holdninger til likestilling. Men hva «norskhet» egentlig er, er ikke lett å få tak i, forteller sosiolog Beret Bråten.
Ingen av lederne i Bråtens utvalg snakker om noen som «unorske». Men kultur dukker gjerne opp som forklaring når de omtaler praksiser og reaksjoner de opplever som fremmede. For eksempel sier en leder dette om representanter som jobber aktivt for å få mange person- og slengerstemmer: «Det går jo på kultur. Det går veldig på kultur. Dette har noe med innvandrernes syn på politikk å gjøre.»
– Kultur blir lett et stigma som kleber like mye til individet som hudfarge. Det blir en forklaring som ikke bidrar til økt forståelse, siden man på et vis lar det være med forklaringer på gruppenivå. Individuelle motiver forblir uforklarte, sier Bråten.
Fakta:
Beret Bråten er stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Doktorgradsprosjektet i statsvitenskap har tittelen Muligheter og barrierer for rekruttering og avansement. Integrering av representanter med etnisk minoritetsbakgrunn i norsk politikk.
