Foto: Wikimedia Commons
- Fra Nicaragua til barnevernspedagogikk - 14.06.2015
- – I’m nobody - 06.01.2015
- Fra ord til massemord - 03.08.2014
I den svenske avisen Dagens Nyheter skrev den svenske forfatteren og journalisten Ola Larsmo få dager etter terrorhandlingene 22. juli en kronikk om hvordan språk kan være med på å bane veien for massemord. Kronikken ble oversatt og trykket i Dagbladet noen dager etter. På Litteraturhuset utdypet han i høst sine tanker rundt språk og begrepet hatespeech.
– Vi er mange som har sittet med Behring Breiviks håpløse klipp-og-lim-ordflom av et «manifest» og forsøkt å finne forklaringer eller årsaker. Det finner vi selvsagt ikke der, sier Larsmo. – Det vi derimot kan finne, er en spesiell språkbruk. Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxist», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger, sier forfatteren.
Når språket sklir ut
I kronikken beskriver Larsmo om måten hatefulle, rasistiske ytringer, såkalt hatespeech, bereder grunnen for politisk motivert vold. Spørsmålet er hvordan selve klimaet oppstår, hvordan språket i offentligheten får skli ut, som han beskriver det.
– Det språkspillet som oftest – kanskje for ofte – trekkes fram som eksempel, er den tyske nazistatens offentlige språk. Men også i årene før Goebbels propagandaministerium pågikk en språkkamp på gatene og i mediene, der ordenes betydning ble forskjøvet, sier Larsmo.
Han viser til hvordan lingvisten Victor Klemperer, overbevisende skildret dette i Sprache des dritten Reiches («Det tredje rikets språk»).
– Skrevet i dagboksform under nazitiden, i all hemmelighet – beskriver Victor Klemperer hvordan man gradvis kan la ord endre betydning: «Ord kan være som arsenikk i ørsmå doser: De svelges hele, og ser ikke ut til å ha noen virkning, men etter en stund virker giften likevel.»
Språkspill
Larsmo mener vi bør iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet, sier forfatteren og viser til Breiviks manifest.
– Dette manifestet tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet – som til slutt blir omtalt som «nødvendig», sier han.
Larsmo mener språk og bruken av ord kan være mer relevant for vår hjemlige debatt enn det vi liker å tro. Han minner om den giftige tonen i omtalen av innvandrergrupper og fremmede kulturer og religioner i Sverige på 1990-tallet, et samfunn som trodde at rasisme var et marginalt problem. I de årene ble det politiske debattklimaet preget av en stadig mer rasistisk logikk, der problemet hele tiden var «dem»: flyktningene.
– Det er vanskelig å observere langsiktige samfunnsendinger når man står midt opp i dem.
Sverige var sykt i de årene. Da jeg sto midt oppi det, så jeg ikke helheten, at rasismens språk hadde blitt legitimert. I ettertid er det fåfengt å se etter syndebukker, sier Larsmo.
Et nett av ord
Larsmo mener Anders Behring Breivik ikke kan ses isolert selv om han handlet alene.
– Behring Breivik inngår i en sammenheng, i et nett av ord og betydninger. Egentlig er det nokså uinteressant å jakte på syndebukker, slik vi nå ser ulike grupper kaste skylda mellom seg som en het potet på de høyreekstreme nettsidene, sier forfatteren.
Han mener vi ikke trenger å gå tilbake til Goebbels-propagandaen, som la et mentalt slør over holocaust i det tyske samfunnet. Også folkemordet i Rwanda i 1994 og Srebrenica i Bosnia året etter er i samme gate. Larsmo mener at ved begge eksemplene var intens hatpropaganda et viktig virkemiddel for å snakke ned menneskeverdet til dem som skulle tas.
Et ansvarlig språk
Larsmo mener det handler om en mer ansvarlig måte å forholde seg til språket. At vi trenger en gjennomlysning på språklig nivå, som han kaller det. En bevissthet på hvordan språket forandrer seg rundt oss. Det rasistiske språkspillet må ikke på nytt få lov til å forme den offentlige samtalen. Han viser til hvordan ordet jøde gikk fra nøytralt til skammelig.
– De som nå må ta ansvar, er alle vi som lar dette språket vokse fram, sier han. Helst skulle jeg sett at de som har vent seg til å snakke om «kulturberikere», «kulturmarxister» eller «Eurabia», så seg selv i speilet og sa: Hva er det jeg driver med? Det ville vært det beste, men jeg tror ikke det vil skje, sier Larsmo.
Og legger til:
– Det er selvsagt ikke slik det fungerer, språket som baner vei for massemord. Det kan ikke forbys eller sensureres. Vi må rett og slett ta ansvar, dag for dag, hver enkelt av oss, for alt det vi sier og det vi skriver, avslutter han.
Ola Larsmo
Mats Ola Stefan Larsmo (f. 1957) er en svensk forfatter. Larsmo har studert nordiske språk, litteraturvitenskap, teologi og historie ved Uppsala universitet. Larsmo fikk i 2008 Bjørnstjerne Bjørnson- akademiets pris for boka Djävulssonaten, som handler om svensk og nordisk antisemittisme før og under den annen verdenskrig. Også her legitimerte språket jødehatet og massedeportasjonene.
Larsmo var førstemann ut i Litteraturhusets foredragsserie denne høsten, der tre svenske forfattere og debattanter var invitert til å presentere sine tanker i kjølvannet av terrorhandlingene 22. juli.
Ludwig Wittgenstein om «språkspill»
I sitt verk Filosofiske undersøkelser skriver Ludwig Wittgenstein om «språkspill», der deltakerne bruker visse ord som byggeklosser – eller som en ball de kaster mellom seg – helt til spillet selv, lagfølelsen, er det som gir ordene mening. Det er dette som skjer når man på ytterste høyre fløy kaller innvandrere og flyktninger for «kulturberikere», og folkevalgte for «kulturmarxister». I slike spill får ordene en bestemt betydning, og den avgjøres av spillet selv. Til slutt blir det umulig å tenke utenfor rammen av spillets regler, skriver Larsmo i sin kronikk.
