Uføretrygdede Henrik Rekdal føler seg fullstendig neglisjert av Utlendingsdirektoratets praksis i sin familiegjenforeningssak. I verste fall må han og datteren tilbringe et helt år utenfor Norge for å unngå full familiesplittelse.
Latest posts by Claudio Castello (see all)
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
– Jeg har ringt og sendt brev, men til ingen nytte. Vi har aldri fått noe ordentlig svar fra saksbehandleren i UDI, sier han oppgitt til utrop.no.
Henrik og Joy traff hverandre da sistnevnte jobbet som au-pair. I 2009 ble paret gift, men idyllen om et lykkelig familieliv sammen med den elleve måneder gamle datteren deres på Skjetten utenfor Oslo har i stedet endt opp som en offentlig saksbehandlingsmareritt.
I 1997 fikk nemlig Rekdal en yrkesskade i nakken som førte til tidsbegrenset uførhet. Han fikk tatt viderutdanning og etterhvert jobb gjennom NAV, men har ikke kunnet jobbe regelmessig på grunn av whiplashen. Først i år fikk han også varig uførhet.
– Situasjonen rundt avslaget føler jeg er helt feil, og som en slags straff for å ha vært ufør i perioder.
Fulgt reglene
Hvorfor føler du deg diskriminert?
– UDI har fått sendt tilleggsinformasjon fra meg om at jeg ikke mottok sosialhjelp i ettårsperioden, slik kravet er, samt vedtaket på uførhet. Jeg føler at jeg har spilt med helt åpne kort, påpeker Rekdal.
I korrespondansen Utrop blir vist anser ikke UDI “at klagen inneholder nye relevante opplysninger”.
– Vi viser til at underholdskravet ikke anses som oppfylt og at referansepersonen ikke oppfyller kravene til tidligere inntekt ved å vise til et inntekt i selvangivelsesåret på 152.000 hvor minstekravet skal være 250.000, står det i brevet.
Formell feil
Rekdal mener vedtaket går på tvers av eget praksisskjønn.
– I håndhevingen står det nemlig svart på hvitt at det er unntak fra dette kravet når man bor i Norge, er fra 23 og oppover, og tilsammen mottar økonomisk støtte lik eller mer en minstepensjon. Jeg synes det hele er drøyt. At man tilsidesetter eget regelverk for mest mulig effektiv saksbehandling, selv om grunnlaget er gjort på bakgrunn av en formell feil.
Har du noe som helst tro på en positiv avgjørelse i denne saken?
– Etter måten vi har blitt behandlet på, nei. Vi fikk som sagt aldri kommet i kontakt med saksbehandleren, men bare med opplysningstjenesten. Signalene fra dem er at vi ikke kan gjøre noe videre, og at saken er videresendt til Utendingsnemda (UNE), hvor man mest sannsynlig vil gå inn for et endelig avslag.
Vil ikke risikere familiesplittelse
Familien har en plan B hvis det skulle vise seg å skje.
– Vi kan ikke risikere å bli splittet og vil mest sannsynlig reise sammen til min kones hjemland for å søke på nytt om familiegjenforening der nede, særlig når det er en til på vei.
For de tre føles det urettferdig, legger han til.
– Joy har bodd her, jobbet, lært seg noe av språket og betalt skatt. Jeg trodde det var slik tilknytning man hadde i kriteriene for å bedømme om folk skulle få bli, avrundet han.