Her er Utrop-redaktørens “trussel”

Hva kan vi tåle av kritikk av religion og innvandring? Bør noen holdninger skjermes fra offentligheten? Øker fordommer og rasisme mot innvandrere av at folk bruker sin rett til å si hva de mener? Bekjempes fordommer og rasisme best nettopp ved å trekke grumsete holdninger fram i lyset? Og hvordan kan personer med innvandrerbakgrunn bidra positivt til en slik debatt? 

Spørsmål som disse var gjenstand til heftig diskusjon under gårsdagens debattmøte Ytringsfrihet og Ytringsansvar på Interkulturelt Museum (IKM) på Grønland, hvor Oslo kommune og Enhet for mangfold og integrering (EMI) var arrangementsansvarlige.

Sammen med Utrop-redaktør Majoran Vivekanathan var også Dagblad-kommentator og PFU-medlem John Olav Egeland, VG-journalist Shazia Sharwar og kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, tilstede.

“Allah-stunt”

Blant publikum gikk det nesten et gisp da Vivekananthan gjenga den omstridte islamistvideoen på sin egen finurlige måte, ved å rope ut Allahu Akhbar (Gud er stor) ut i salen og gjengi ordrett det som sto på trykk i den omstridte videoen utgitt på YouTube i forkant av islamistdemonstrasjonen 20. januar utenfor Stortinget.

Vivekananthan var i etterkant av stuntet spent om han kom til å bli arrestert eller siktet. Samtidig begrunnet han opptrinnet med at han ville utfordre idéen om hva som er en akseptabel ytring eller ikke. 

– Spørsmålet her er om denne videoen virkelig kan oppfattes som en trussel, sa han.

Økt islamofobi preger forsidene

Han mener de siste årenes økning i islamofobi også har gjort seg gjeldende i pressen og i journalisters egne holdninger.

– Vi fikk et paradigmeskifte etter Fadime-saken og 9/11. Norsk presses dekning om innvandring, og spesielt islam er generelt blitt negativt, noe som også preger “videosaken”. Når OMOD-leder Akhenaton de Leon advarte i forbindelsen med opptøyene i Paris for en del år tilbake om potensialet for lignende tilstander i Oslo ble det aldri tolket som en trussel.

Overspent diskusjon og samfunnskritikk

Ifølge Åmås er debatten om ytringsansvar etter hendelsene 22. juli en “overspent diskusjon”.

– For meg er både ytringsfrihet og ytringsansvar to helt greie begreper som bør forvaltes like mye. I mitt daglige virke som kulturredaktør får jeg valget mellom å si ja eller nei til idéer, saker og vinklinger.

VG-journalist Shazia Sharwar innrømmet det ofte er en belastning å måtte skrive negative saker om innvandrere, religion og sitt eget miljø. Hun var enig med flere i salen om at flere positive historier bør komme frem i lyset. Samtidig mener hun dette er et moment som hører journalisthverdagen til.

– Kjennetegnet ved dette yrket er å være samfunnskritisk, mente hun.

Retten til å velge og vrake

John Olav Egeland påpekte også på sin side at trykkingen av Mohyeldeen Mohammeds innlegg i sin egen avis ikke var fri for diskusjon. Hans klare standpunkt var at pressen i et åpent, fritt og demokratisk samfunn som Norge må ha stor takhøyde, selv for de upopulære standpunktene. 

– Samtidig betyr ikke dette at vi skal være mikrofonstativ for noen. Å ha en mening gir ikke automatisk tilgang til å komme på trykk, og som presse forbeholder vi oss retten til å velge noen og vrake andre, påpekte han.