Foto: Liv Santos Holm
- Fra Nicaragua til barnevernspedagogikk - 14.06.2015
- – I’m nobody - 06.01.2015
- Fra ord til massemord - 03.08.2014
Bredtveit kvinnefengsel mars 2012. Ulerikke sitter på lukket avdeling for en av de strengeste narkodommene i Norge. Hun snakker ikke norsk og nesten ikke engelsk.
– Det eneste jeg ønsker, er at jeg skal få lov til å fortelle alt engang til for domstolene i hjemlandet mitt, på mitt eget morsmål. Det er mange feil og mangler på grunn av språkproblemer. Men jeg håper fortsatt på at rettferdigheten skal seire, sier Ulerikke, som snakker med oss gjennom en tolk.
Politi på grensen
Jeg ønsker å bevise min uskyld. Jeg mener jeg er feil dømt.
Mars 2010. Ulerikke skal på bilferie, sammen med en venn hun har truffet noen ganger tidligere. Han er fra et annet land og har invitert henne med på tur. De kjører gjennom Tyskland og opp til Norge. På grensen blir de stoppet.
– Jeg forsto ikke hva som skjedde. En politimann prøvde å snakke med meg, men jeg forsto ingen ting. Så ble jeg kjørt bort. Etter to dager fikk jeg bade, før avhørene begynte. Etter dette satt jeg to uker i full isolasjon, sier Ulerikke.
– Det var ikke så ille i begynnelsen, fordi jeg trodde de skulle finne ut at jeg var uskyldig og at rettferdigheten skulle seire. Nå er jeg er ikke sikker på noe. Jeg har ikke sett advokaten min på mange måneder, sier hun.
Språkproblemer
Ulerikke fikk først jobben med å stelle dyrene på Ravnsberget kvinnefengsel i Østfold. Hun trivdes godt med jobben. Men noen av de andre norske innsatte mente det var urettferdig at hun skulle ha denne jobben. Til slutt ga Ulerikke opp.
– Det er mange som blir irritert fordi jeg ikke kan norsk eller engelsk. Hvis det skjer noe galt, sier andre innsatte at det er jeg som har gjort det.
– Da jeg kom til fengselet, fikk jeg to ordbøker og to cd-er. De sa jeg skulle bruke dette til å lære norsk, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå fram. Det er vanskelig å sitte og lære språket alene, sier Ulerikke.
– De andre ler av meg
Ulerikke forklarer at siden hun ikke kunne snakke engelsk, kunne hun heller ikke forklare seg, eller rydde opp i misforståelsene.
Det tærer på henne at hun aldri forstår hva de andre snakker om. Hun er den eneste som ikke snakker et språk som noen andre på avdelingen forstår.
– Det er vanskelig å tåle at de andre ler hele tiden og at jeg ikke vet hva de ler av. Jeg skulle ønske at fengselet kunne bruke tolk oftere og i flere situasjoner.
Situasjonen ble etter hvert uutholdelig, siden hun ikke klarer å forklare seg. Det var en av grunnene til at hun til slutt ønsket å bytte fengsel.
– Jeg tror ikke de andre opplever situasjonen sin så vanskelig og alvorlig som det jeg gjør, sier Ulerikke.
Ingen som besøker
Hun mener den norske staten har gjort mye skade. Huset hennes har stått tomt i to år, bilen har blitt ødelagt.
– Det er store økonomiske tap for meg, forteller Ulerikke. Det er moralske følger også. At jeg blir stemplet, også datteren min og resten av familien.
Ulerikke blir stille, ser ned.
– Vi har besøkstid en time i uken, men jeg kjenner ingen som kan besøke meg.
– Hva tenker du at du vil gjøre framover med saken din?
– De har sagt at papirene mine er sendt til hjemlandet mitt. Mer vet jeg ikke om hva som skjer. Advokaten min har ikke svart meg på lenge.
– Hvordan opplever du å sone i Norge?
– Det er mange som sier at norske fengsler er bra, men det stemmer ikke i mine øyne, sier Ulerikke.
Datteren i hjemlandet
Datteren til Ulerikke bor igjen i hjemlandet. Ulerikke prøver å holde kontakten.
– Datteren min måtte flytte tilbake til min tidligere samboer for å klare seg. Hun var under atten år når dette skjedde. Nå er hun i den vanskeligste perioden når hun skal velge utdanning Hun savner mammaen sin, og det er en veldig tung situasjon for henne, sier Ulerikke.
Hun har tjue minutter telefontid i uken.
– Hvis jeg har penger, ringer jeg til henne, men det er dyrt, sier hun.
Ønsker å reise tilbake
Ulerikke forteller at hun tidligere ikke var så bekymret. At hun stolte på at hun skulle få kunne reise hjem snart. Men at hun med tiden har blitt mer og mer bekymret.
– Jeg visste ikke noe om hva som skulle skje med saken. Jeg byttet advokat, men ingenting har hjulpet, sier hun.
– Det eneste jeg ønsker nå, er å kunne forklare meg på nytt om saken på mitt morsmål. At det blir gjort nye avhør og nye undersøkelser.
Hun forteller at hun først fikk tretten år, men at straffen senere har blitt senket til ti år og seks måneder.
– Jeg ønsker å bevise min uskyld. Jeg mener jeg er feil dømt, sier Ulerikke. – Selv om jeg satt i bilen sammen med mannen, så har politiet aldri vært interessert i å undersøke noe om meg. De har bare tatt kontakt med denne mannens hjemland, som er et annet enn mitt.
Ulerikke hevder hun har plettfri vandel i hjemlandet. Hennes sterkeste ønske er at politiet i hjemlandet kan finne ut at hun er uskyldig.
Hun puster tungt, stirrer ut i luften. Tårene renner.
– Hva har du fortalt til datteren din?
– Jeg har fortalt at hun må holde ut. At mamma snart skal komme hjem, og at hun må være tålmodig og vente på meg.
