Foto: Flickr.com
Om vi hadde hørt på mennesker slik vi hører på musikk, ville vi ha forstått hverandre bedre? Tanken slo meg da jeg så millioner av mennesker sørge over Whitney Houstons død. Om vi hadde vist hverandre like mye omtanke til vanlig som på en fødselsdag eller død, hadde vi følt oss mindre ensomme? En av fire føler en vond ensomhet, ifølge VG.
Med dette i tankene, kom jeg over nyheten om at Tooji, en norsk-iraner, nettopp hadde vunnet Grand Prix. Oppfølgeren til den norsk-kenyanske vinneren Stella. Jeg ble ikke stolt på grunn av sistnevntes etnisitet eller låtkvalitet. Nei, jeg ble stolt av Norge som så forbi dette. Vi så forbi hudfarge og bakgrunn, det var den beste låten (i flertallets ører) som gjaldt. Musikkbransjen ser fargeblind ut. Man skal bli behandlet ut i fra sin opptreden og ikke pigment. Som en afroamerikansk artist sa en gang; ”…act your age, don’t act your pigment”.
Representanter for integrering
Det er kanskje ikke lenge til Siv Jensen bekymrer seg for en ”snik-formørking” av musikkbransjen. På årets Bylarm var ikke alle de nyeste artistene akkurat hel-norske; Kaveh, Sisi, Envy og Emilio; da mediene skrev om disse nye artistene, var de ikke representert med etnisitet, men med talent og kvalitet i fokus.
Grupper som Karpe Diem er representanter for integreringen med låter som tar for seg flerkulturell problematikk. Madcon representerer de mange minoriteter som oppnår suksess. Personer som Pumba & Danny tar opp østkantens byproblematikk, noe FN anerkjente da de sendte dem til Rio de Janeiro for å holde konsert. Sangerinner som Samsaya viser oss at ikke alle innvandrerjenter er like, og grupper som Equicez har vist oss frustrasjonen og sinnet mange vokser opp med. Alle de overnevnte artistene har hundretusenvis av ungdommer relatert seg til, disse har vist oss at vi føler og tenker likt til tross for kultur og hudfarge.
Spesiell bransje
Underholdningsbransjen er ulik andre bransjer i næringslivet; Musikk-Norge er kanskje ikke der det er lettest å få jobb. Selv om det her også handler om nettverking og favorisering, er fortsatt bransjen flink på å “ansette”/signere på basis av talent og kompetanse fremfor hudfarge. Det er noe andre arbeidsplasser også bør sette fokus på. Dessverre er 1 av 4 innvandrere overkvalifisert til jobbene sine i et land der sjansen for å få et intervju synker med 25 prosent om du har et utenlandsk navn. Norske artister derimot kaster champagne i hodet på dem som kommer med små-rasistiske kommentarer eller holdninger. Plumbo fikk gjennomgå under årets Spellemann. Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie foreslo til og med en fysisk straff (!) på tv.
Selv opplever jeg enda små-rasisme, ignoranse og fremmedfrykt. På nyttårsaften ble jeg møtt av en beruset jente som ba meg og fetteren min dra tilbake der vi kom fra. Tatt i betraktning at vi begge er født i Oslo, ble vi stående der vi var. Et sekund trodde jeg vi gikk inn i 1975 istedenfor 2012. Hvor går skillet? Er samfunnet delt i to? Hvor var de champagnekastende rockevennene mine da dette skjedde? Hvor er VG-overskriften? Er Musikk-Norge tolerant bare på overflaten?
