Foto: Senter for krisepsykologi
- Ny, kald vinter i flyktningleiren - 03.01.2022
- Ny arena for kunnskap om flukt - 22.10.2021
- KIRA på flere språk - 21.09.2021
Dette dreier seg om barn som uforskyldt havner i en vanskelig livssituasjon. Det var foreldrene som sendte dem ut av landet, reisen var ufrivillig og i noen tilfeller kamuflert som ferie. Enkelte blir etterlatt hos slektninger, noen går på koranskole. Mange minoritetsungdommer som har vært usatt for ufrivillig utenlandsopphold, har vonde opplevelser og traumer med seg tilbake. Men ikke alle får den hjelpen de trenger, hverken økonomisk, fysisk eller psykisk, etter hjemkomsten. Det kommer frem i rapporten «Det var ikke bare ferie», som er laget av en tverrfaglig ekspertgruppe. Her inngår intervju med ungdommer som har opplevd å bli sendt ut av landet mot sin vilje.
Når det gjelder omfang, er det vanskelig å vite hvor mange dette gjelder. Ekspertgruppa viser til statistikk som peker på en økning i antall saker de siste årene. Hvor mange som blir stående uten hjelp i etterkant, er ikke kjent.
Trusselutsatte får bedre hjelp
Noen får bedre hjelp enn før. Norge har de siste 20 årene bygd opp særskilte tiltak i saker om tvangsekteskap og æresrelatert vold. Unge som er utsatt for vold i nære relasjoner, æresrelatert vold og tvangsekteskap, omfattes av et hjelpetilbud i større grad, mens ungdommer med adferdsvansker, rus og kriminalitet, oftere overlates til en mer tilfeldig oppfølging, om noen.
– Vi finner at unge som ikke er trusselutsatt, eller kan vise til æresproblematikk, faller utenfor dette spesialiserte hjelpesporet. De trusselutsatte er bedre ivaretatt, da de kan få hjelp til bolig og oppfølging, men vi mener at et koordinert hjelpetilbud må etableres for alle som har opplevd dette, der også psykisk helse er en del av hjelpen. Det er viktig å få på plass et mer helhetlig tilbud til dem som faller utenfor saker som omhandler tvangsekteskap og negativ sosial kontroll. Et godt bo- og oppfølgingstilbud til denne gruppen er vesentlig, sier Wittrup Djup.
Store konsekvenser
Ufrivillige utenlandsopphold kan handle om å bli utsatt for vold og overgrep, tvangsekteskap, menneskehandel, barnebortføring og omsorgstvister.
– En del foreldre er nok ikke klar over hva de utsetter ungdommene sine for, og de stoler for mye på de som skal ta vare på dem i utlandet. De forstår ikke de psykiske konsekvensene eller hva det har å si for videre skolegang og karriere i Norge. Da er kunnskap viktig, sier Wittrup Djup.
– Som psykolog, er jeg svært bekymret for at de unge ikke får tilstrekkelig hjelp når de kommer hjem igjen. Det foretas ingen systematisk kartlegging av de unges erfaringer eller psykiske og fysiske helse, og flere av dem vi har snakket med forteller at de ikke har fått hjelp til å bearbeide svært alvorlige erfaringer, sviket de har opplevd fra egen familie, eller til å mestre egne reaksjoner og finne tilbake til seg selv. Vi ser også at de unge opplever store vansker fordi de har mistet språk og skolegang, de har ikke ID-papir, jobb, bolig eller andre formelle og økonomiske rammer på plass.
Fare for utenforskap
– Ved retur til Norge er det mange praktiske hindre i den unges liv, og blant annet NAV får en viktig rolle for å hjelpe til med spørsmål knyttet til bolig, skolegang, økonomi etc. I tillegg mener vi det er viktig å se på mulighetene for ettervern gjennom barneverntjenesten. Tilgjengeligheten av psykiske helsetjenester må sikres, både lavterskeltilbud og spesialiserte tjenester for personer som er blitt traumatisert eller psykisk skadelidende. Familiekontorene kan også være en viktig arena for familier som kan trenge hjelp til å reparere brutte familiebånd, mener psykologspesialisten.
Hun mener samfunnet trenger mer kunnskap om hva de unge erfarer og hva de selv opplever å trenge i etterkant av slike opphold.
– Slik det er nå, risikerer vi at de går under radaren når de kommer tilbake, noe som kan føre til alvorlige konsekvenser for dem det gjelder. Det er også en risiko for at de vil sendes ut på nytt, eller at de henfaller til selvdestruktivitet som rus, kriminalitet eller et liv i utenforskap, legger hun til.
– Noen kan gjenoppta et familieliv etter hjemkomst, mens andre må leve i skjul for egen familie og motta tilstrekkelig beskyttelse fra samfunnet rundt.
«Ikke reis»
Det er laget en veileder til ansatte i Barneverntjenesten, som beskriver hvordan man skal snakke med unge om temaet. Ekspertgruppen er likevel kritisk til at hovedbudskapet fra norske myndigheter er «ikke reis».
– Fellesnevneren i disse sakene er at de unge ikke blir hørt, er i posisjon til å påvirke, eller får sin vilje og sine behov respektert. De har ingen erfaring med å se sine grenser forstått eller respektert.
– Norske myndigheter har langt bedre forutsetninger for å hjelpe den unge mens personen det gjelder faktisk befinner seg i Norge, og derfor er forebyggende arbeid og innsats for å avverge slike utsendelser vesentlig, forklarer Wittrup Djup. Men det er urimelig å legge ansvaret for å forhindre en slik utreise på den unge selv, blant annet fordi graden av kontroll er så sterk at de ikke har en reell medbestemmelse, eller de blir villedet av foreldrene og tror de bare skal på ferie eller besøke slektninger.
-En fortalte at hun hadde en mistanke, men ikke ville tro det var sant at foreldrene kunne gjøre noe sånt mot henne. Det er neppe en unik opplevelse, legger hun til.
Ekspertgruppa har også erfart at det er mange unge som ikke kjenner sine egne rettigheter, og de vet heller ikke hva de selv kan foreta seg for å beskytte seg. Når deres vilje heller ikke blir hensyntatt av foreldrene, blir rådet om å ikke reise lite relevant.
Uklart lovverk
Wittrup Djup forteller også om mye juridisk usikkerhet.
– Noe av dette handler om uklarheter med hensyn til lovverk, hva som er foreldrenes myndighet og hvilket handlingsrom tjenestene selv har.
– Det er usikkerhet knyttet til hva foreldrene kan bestemme eller ikke, og hvordan det kan arbeides for å styrke den unges posisjon i familiene og få foreldrene til å erkjenne hvilke negative konsekvenser et slik opphold kan få for den unges liv, sier Wittrup Djup.
– Vi anbefaler at det utnevnes et juridisk utvalg som kan klargjøre det rettslige grunnlaget for inngripen i familiene, og vi ser også at det er behov for økt kunnskap om barnevernloven. Det er også ulik definisjon av når et utenlandsopphold er ulovlig eller ikke, så her trengs en tydeliggjøring.
Egentlig tillater de juridiske rammene mer handling for å hindre ufrivillige reiser. Skolene kan også bli bedre på å se dette.
– Selv om retningslinjer er utarbeidet, ser vi likevel at skolene har et større potensial når det kommer til å identifisere risikoutsatte unge og ta i bruk minoritetsrådgivere i større grad.
Mangelfull kulturforståelse
– Erfaringsmessig er det dessverre mange eksempler på for lite kulturkompetanse i tjenesteapparatet, som igjen står i veien for at tjenestene klarer å treffe i sin kommunikasjon med familiene de møter.
I de tilfellene der familier har det svært vanskelig og av ulike årsaker vegrer seg mot å søke eller ta imot hjelp, blir informasjon og veiledning over tid viktig. Det kan føles utrygt og skamfullt å søke hjelp, og vi må også erkjenne at hjelpen som tilbys ikke alltid er godt nok tilpasset kulturelle og individuelle forhold. Vi mener det er viktig at både unge og foreldre kjenner godt til barns rettigheter og hvilke hjelpetilbud som finnes, men hjelpetilbudene må også oppleves tilgjengelig for dem.
– Foreldrene sitt ansvar er å treffe gode beslutninger på vegne av sine barn, og sørge for at barnets beste er et grunnleggende hensyn i alt som omhandler barna. Noen foreldre vil ha nytte av veiledning og hjelpetiltak, slik at de kan mestre foreldreoppgavene på en tilfredsstillende måte. Samtidig må vi erkjenne at noen foreldre utgjør en for stor risiko for egne barn gjennom omsorgssvikt, vold, overgrep og skadelige kulturelle praksiser.
Da er det samfunnet rundt som har ansvar for å iverksette beskyttelsestiltak og støtte til den unge, slik at de likevel kan få mulighet til å leve i trygghet og oppleve et godt omsorgsmiljø, avslutter Heidi Wittrup Djup.
