Foto: Jon Strype
– Høyesterett burde ha fått anledning til å vurdere om det er en hatefull ytring å støtte nazi-regimets overgrep i dag, kommenterer Morten Holmboe til Utrop. Det er nettopp blitt gjort kjent at lagmannsrettens dom er rettskraftig.
– Vi er tilbake!
Det var natt til 9. april 2018 at tre menn hengte opp flagg med hakekorssymbol på tre steder i Kristiansand. Mennene hengte også opp bannere med hakekorssymbol og påskriften «Vi er tilbake!». Ett av de tre stedene var freds- og menneskerettighetssenteret Arkivet, som under krigen var Gestapos lokale hovedkvarter. Der foregikk det alvorlige overgrep i betydelig skala, anmerker Holmboe på nettstedet rett24.no.
Kristiansand tingrett fant de tre skyldige i overtredelsen av straffelovens §185 om hatefulle ytringer. Etter anke kom Agder lagmannsrett derimot til at de tiltaltes handling ikke ble rammet av bestemmelsen.
Ikke straffbart
Lagmannsretten fant at ytringen var «et budskap om at nazister igjen finnes i landet og i Kristiansand – altså at nazismen ikke er død, den nazistiske ideologien eksisterer videre og det finnes folk i samfunnet her som vil arbeide for den og dens utbredelse».
Retten la til grunn at et slikt budskap ikke i seg selv var straffbart, skriver Holmboe videre. Den fant at de tiltalte ga sin «tilslutning til integritetskrenkelser», som er et av kjerneområdene for hatefulle ytringer som faller inn under virkeområdet til straffeloven § 185.
Jødeforfølgelse
For lagmannsretten ble da spørsmålet om ytringen var rettet mot en bestemt gruppe som er vernet av straffeloven § 185, skriver Holmboe videre. Retten konkluderte med at ytringene “må oppfattes som en tilslutning til integritetskrenkelser, men kan ikke forstås som angrep på en tilstrekkelig spesifisert personkrets. At bruken av hakekorsflagget som nazistisk symbol lett assosieres med jødeforfølgelsene, er ikke tilstrekkelig til at den bruk som i nærværende sak ble gjort av hakekorsflagget i handlingen rammes av straffeloven § 185.»
Overrasket over konklusjonen
Holmboe synes denne konklusjonen er overraskende:
– Om noen sier offentlig at «jeg gir min tilslutning til grove integritetskrenkelser mot jøder, rom-folk, homofile og funksjonshemmede», har han eller hun nevnt flere grupper som alle er vernet av straffeloven § 185. Det nazistiske regimet gjennomførte drap og tortur mot alle disse gruppene. At nazistene også gjennomførte slike handlinger mot andre, kan ikke ha betydning. Det blir da nærmest flisespikkeri å skille mellom en konkret ytring om disse gruppene og en ytring om at «jeg gir min tilslutning til hva det nazistiske regimet begikk av overgrep».
Ifølge Holmboe viste lagmannsretten blant annet til to plenumsavgjørelser av Høyesterett – Hvit valgallianse-saken fra 1997, og Boot boys-saken fra 2002. I begge saker var det dissens i Høyesterett. I 1997 ble tiltalte dømt, mens Høyesteretts flertall frifant tiltalte i Boot boys-saken fra 2002. Der la Høyesteretts flertall til grunn at en generell tilslutning til nazistisk ideologi «ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper».
Denne dommen er blitt kritisert av FNs rasediskrimineringskomité, og straffeloven er senere endret, påpeker Holmboe og mener dette og lagmannsrettens konklusjon taler for at saken burde ha gått til Høyesterett.
