Foto: Wikipedia
22. juli-angrepet drepte 77 mennesker, skadet minst 153 og traumatiserte enda flere.
Massedrap sjelden
Angrepet var på mange måter et «avvik» fra eksisterende trender når det gjelder høyreekstrem voldsutøvelse, mener de to forskerne. De hevder at avviket ligger i gjerningstype, våpenbruk og målutvelgelse. Avviket skal også ligge i antall drepte, “selv om det finnes flere eldre eksempler på angrep i Vest-Europa med høyt antall drepte og sårede (som i Bologna og München, begge i 1980) eller flere nyere eksempler i USA (som i Oklahoma i 1995)”.
Mot minoriteter og innvandrere
Kronikkforfatterne peker på at over to tredjedeler av alle dødelige angrep retter seg mot ulike minoriteter og innvandrere. Det samme mønsteret gjelder for øvrig også for annen alvorlig, men ikke-dødelig, høyreekstrem vold.
Inspirert av Breivik
Den første «vellykkede» angrepet inspirert av Breivik fant sted 22. juli 2016 i München, nøyaktig fem år etter hendelsen i Norge. Da drepte en 18-årig tysk-iraner ni personer utenfor et kjøpesenter før han tok sitt eget liv.
Det andre «vellykkede» angrepet inspirert av Breivik fant sted i mars 2019 da den 28-årige australske høyreekstremisten Brenton Tarrant angrep to moskeer i Christchurch i New Zealand. 51 muslimer ble drept. I manifestet sitt slo Tarrant fast at han «bare tok ekte inspirasjon fra ’Knight Justiciar Breivik». I tillegg lenket han til manifestet på nettsamfunnet 8chan. Tarrant strømmet også angrepet live på Facebook, skriver Jupskås og Tore Bjørgo.
Fire nye angrep
Tarrant inspirerte til ytterligere fire angrep i løpet av de neste månedene. Først i Poway (California) og deretter i El Paso i Texas, i Bærum og i Halle i Tyskland.
Alle angrepene ble utført av unge menn med skytevåpen, og de var rettet mot jøder, muslimer, latinamerikanere, etniske minoriteter og, i tilfellet Bærum, en adoptert stesøster fra Kina. Totalt ble 27 drept.
Anerkjennelse som drivkraft
I likhet med Tarrant forhåndsannonserte alle gjerningspersonene sine angrep på nettet. Og alle bortsett fra Manshaus lastet også opp sine manifester som på ulike måter argumenterer for et «hvitt samfunn». Alt sammen i et håp om å oppnå anerkjennelse i et høyreekstremt nettsamfunn hvor terroristene rangeres etter hvem som har drept flest, akkurat som i et dataspill.
De selvradikaliserte terroristene er altså langt ifra ensomme, selv om de operer alene, heter det videre i kronikken.
Ifølge kronikkforfatterne postet noen av gjerningsmennene til og med lenker til live-strømming av angrepene slik at deres meningsfeller kunne følge med når angrepet utføres. Og selv om gjerningsmennene i Poway og Bærum mislyktes med dette på grunn av tekniske utfordringer, viste Tarrant hvor sårbare slike plattformer er for spredning av voldelig materiale, til tross for forsikringer fra selskapene om det motsatte, skriver Jupskås og Bjørgo.
Oppfordring til masseskyting
De forteller at sosiologen Ralph Larkin brukte begrepet «kulturelt skript» for å forklare betydningen skoleskytingen på Columbine i 1999 fikk for fremtidige skoleskytinger.
Skriptet var som en oppfordring til mer masseskytinger, som en inspirasjon for egen voldsutøvelse og som en historisk tradisjon hvor tidligere gjerningspersoner skal hylles for deres handlinger.
På grunn av måten Tarrant lot seg inspirere av Breiviks handlinger, er dette skriptet blitt omfavnet i deler av den høyreekstreme subkulturen.
Derfor er dagens høyreekstreme terror farligere enn på lenge, skriver Anders Ravik Juskås og Tore Bjørgo.
Du kan lese hele kronikken her.
