Foto: Garry Knight
Kvinners deltakelse i både utdanning og arbeid har gjennomgått en revolusjon fra foreldregenerasjonen til etterkommerne, heter det i rapporten “Pathways to Integration: The Second Generation in Education and Work in Norway”.
En tverrfaglig forskergruppe bestående av sosiologer, økonomer og antropologer har undersøkt hvordan det går med etterkommere av innvandrere i utdanning og arbeidsliv. Søkelyset ble særlig rettet mot barna til arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia, Marokko og India. Førsteamanuensis Arnfinn H. Midtbøen ledet prosjektet.
Kjønnsrevolusjonen
I foreldregenerasjonen er kvinnene i klart mindre grad utdannet og sysselsatt enn mennene. Blant etterkommerne tar en større andel kvinner enn menn høyere utdanning, og kvinnene er representert i arbeidslivet nesten på linje med mennene. Den norske samfunnsmodellen er en del av forklaringen, mener forfatterne bak undersøkelsen. De peker på kombinasjonen av en omfordelende velferdsstat, et gratis utdanningssystem, et regulert arbeidsmarked og sterke normer for kjønnslikestilling.
Etnisk bakgrunn ikke lenger avgjørende
Etterkommerne har betydelig større sosial mobilitet – mulighet til å bevege seg oppover på den sosiale rangstigen – enn foreldregenerasjonen. Barna er også mer like majoritetsbefolkningen i utdanningsnivå og sysselsetting, heter det videre i rapporten. Den etniske bakgrunnen deres er ikke avgjørende for hvilke posisjoner de tilegner seg i det norske samfunnet, selv om mange møter barrierer. Det er imidlertid betydelig variasjon både mellom og innad i grupper med ulik landbakgrunn.
Vinnere og tapere
Det fremgår videre av studien at etterkommerne i Norge i større grad tar høyere utdanning enn sine jevnaldrende med majoritetsbakgrunn. Samtidig er det også flere blant dem som dropper ut av videregående skole. Etterkommerne er overrepresentert i flere eliteyrker, blant annet som leger, men den totale sysselsettingen i gruppen er lavere enn blant majoriteten. Denne vertikale polariseringen er en viktig del av historien om etterkommere av innvandrere i Norge.
Diskriminering
Selv om mange etterkommere opplever sosioøkonomisk mobilitet, er de ikke nødvendigvis beskyttet mot å oppleve diskriminering og utstøting i utdanning og arbeid, skriver forskerne. De påpeker at omfattende studier viser at det forekommer diskriminering i ansettelsesprosesser i Norge, selv om nivået er lavere enn i land som Frankrike og Sverige. Blant etterkommere som er i arbeid, rapporterer mer enn 20 prosent i undersøkelsen at de har opplevd diskriminering på arbeidsplassen – og andelen er større jo høyere opp i yrkeshierarkiet de kommer.
–Innvandrere og deres etterkommere utgjør i dag mer enn 17 prosent av den norske befolkningen. Innvandringen til Norge har vært omdiskutert, sier prosjektleder Arnfinn Midtbøen.
Forskningen viser blant annet at innvandrerne totalt sett har lavere utdanningsnivå og deltakelse i arbeidslivet enn majoritetsbefolkningen. Nå er etterkommerne av de første innvandrerne i ferd med å avslutte utdanningsløpet og innta arbeidslivet.
–De langsiktige konsekvensene av innvandringen på samfunnsnivå avgjøres på mange måter av hvordan det går med etterkommergenerasjonene i utdanning og arbeid, uttaler Midtbøen i rapporten.
Arbeidsinnvandrerne på ´70-tallet
Nyere norsk innvandringshistorie starter med arbeidsinnvandringen omkring 1970. Pakistanere utgjorde den desidert største gruppen av «fremmedarbeiderne», som de ble kalt den gangen, men også innvandrere fra India, Marokko og Tyrkia var del av denne første fasen i nyere norsk innvandringshistorie. Pathways-prosjektet tegner et sammensatt bilde av hvordan det går med etterkommere av de første gruppene med arbeidsinnvandrere i Norge.
Suksess og stagnasjon
– På mange måter er innvandringen utvilsomt en suksesshistorie, i både utdanning og arbeidsliv, når man sammenligner dem med foreldrene som selv innvandret. Samtidig har etterkommerne høyere frafall i skolen, og lavere sysselsetting, enn majoritetsbefolkningen – og det er mange som opplever diskriminering og utstøting, sier prosjektlederen. Han mener at dersom etterkommerne opplever sosial mobilitet og muligheter på linje med majoriteten, kan vi et stykke på vei akseptere at inn- vandrere ofte stagnerer i marginale posisjoner.
– Hvis de derimot reproduserer sine foreldres posisjoner, opplever blokkerte muligheter og stagnerer i lavere samfunnssjikt, kan vi se fremveksten av en etnisk underklasse – med sosial konflikt og belastning på velferdsbudsjettene på kjøpet.
Store variasjoner
Midtbøen understreker at de har intervjuet en ung befolkningsgruppe, 87 prosent av etterkommerne er under 25 år.
– Det er stor variasjon mellom ulike grupper når det gjelder foreldrenes innvandringsgrunn, utdanningsnivå og deres etniske og religiøse bakgrunn, sier han.
Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråds VAM- program (Velferd, arbeidsliv og migrasjon).
