Foto: Aon R. Naqvi
– I rettssalen er det et bord som advokaten skal sitte ved. Det er litt høyere enn de andre bordene. Flere ganger har jeg opplevd at det er noen som sier til meg at “her skal advokaten sitte”. De tror automatisk at jeg ikke er advokat. Men selv om mange først blir overrasket når de ser meg, blir jeg satt pris på til syvende og sist, forteller bistandsadvokat Iram Shamim (26) med et smil.
Hun jobber primært med familie- og seksualvold, tvangsekteskap, enkle voldsepisoder, barnevernssaker og utlendingssaker. I tillegg til jussutdannelsen har hun en master i internasjonale menneskerettigheter.
Advokat eller klient?
Kompetanse er noe man ikke alltid kan se av det ytre; Shamim møter ofte mistro og misforståelser.
En gang ble hun bedt om å ta over en sak fra en annen advokat, og samtalen med klienten foregikk på telefon. Damen som ønsket Iram på saken, tenkte ikke over at hun kunne ha annen bakgrunn siden hun snakket flytende norsk.
Det er veldig viktig for foreldregenerasjonen å holde tritt med dagens utvikling.
– Da hun så meg, ble hun overrasket. Jeg innledet saken som jeg alltid gjør, men før jeg rakk å si noe mer, kom spørsmålet: “Men hvor kommer du fra?”. “Jeg er født og oppvokst i Norge”, svarte jeg. Det å overbevise folk om at jeg takler jobben, kan være en utfordringene, men denne gangen gikk det fint, forteller hun.
Fordommer
Shamim føler at hun må være ekstra forsiktig og objektiv i saker som omhandler utlendinger.
– Menn er de som oftest dømmer meg, de tenker automatisk at jeg bare er ute etter å ta kvinnenes parti. Det gjelder spesielt på krisesenteret. “Hun er av dem som skal hjernevaske oss”, sier de. For meg handler det ikke om å være på kvinnens side, men på offerets side, uavhengig av kjønn.
Hun er født i Norge, men foreldrene hennes kom fra Pakistan til Norge på 1970-tallet. Iram Shamim er datter av en arbeidsinnvandrer, og eldst i søskenflokken. Alle barna i familien studerer, en er lege, en annen studerer til å bli siviløkonom.
Også som ungdom opplevde hun å bli møtt med fordomsfulle forventninger. Folk i familien og miljøet hadde ingen tro på hennes jobbmuligheter etter utdanningen.
– Jeg var litt presset, eller anmodet er kanskje det riktige ordet, om å studere medisin. Jeg vet om mange som ikke er karakterfrelst, og som har slitt med å ikke ha funnet jobb etter utdanningen. Det var foreldrene mine også redde for, forteller hun.
Shamim og foreldrene har ulike syn på flere temaer, men hun beskriver dem likevel som veldig liberale og forståelsesfulle.
– Jeg tror det er veldig viktig for foreldregenerasjonen å holde tritt med dagens utvikling, ellers svikter kommunikasjonen. Vi er uenig i synet på homofili og krisesenter, og det er basert på kultur. Jeg føler en tilhørighet i begge kulturene, og jeg prøver stadig å finne balansen.
Skiftende roller
Som flerkulturell bistandsadvokat er det flere steder hun må finne balansen enn hjemme. Av og til kommer hun i situasjoner der hun må skifte mellom å være tolk og forsvarer. Tolken har en sentral og undervurdert rolle i det norske systemet, ifølge Shamim.
– Det var en gang jeg bare måtte gripe inn. Tolken hadde ikke forsvarlige kunnskaper til å formidle budskapet. Siden saken var såpass enkel, ble vi enige om at jeg kunne tolke – men dette ville ellers ikke vært tillatt. Det blir feil med en dobbelrolle som bistandsadvokat og tolk. Vi bor i et rikt og velordnet samfunn, og vi må ha orden på dette, fastslår hun.
Viktig å forenkle
Språkbarrieren rammer innvandrere i det juridiske systemet. Det kan være vanskelig å formidle forskjellen mellom sentrale begreper som mistenkt, tiltalt og siktet. Iram prøver jobber mye med å tilpasse språket og forklare systemet på en enkel måte.
Hun er sterkt engasjert i den flerulturelle befolkningen også utenom arbeidstiden. Mye tid har gått med til oversetting av brosjyrer og juridiske hjemmesider til urdu.
Førstegenerasjonsinnvandrere er spesielt uvitende om det juridiske systemet, mener Iram.
– Jeg skulle gjerne tenkt meg flere advokater som kunne gitt bistand og informasjon til minoriteter, det er helt klart et behov. Det er typisk å misforstå reglene om familiegjenforening og ekteskap, mange tror at det er advokaten eller saksbehandleren sin skyld – når det egentlig dreier seg om at de ikke fyller kravet enda. Den yngre generasjon viser at de forstår og bærer sjeldent de samme tankene, sier hun.
En viktig innsats kan gjøres av skoler og trossamfunn som driver med norskopplæring. De må informere folk om deres rettigheter, mener hun.
Tar med jobben hjem
Iram Shamim gjør jobben sin med engasjement og vilje. Noen ganger blir det belastende å bistå klienter gjennom tøffe perioder i livet.
– Noen saker er vanskelig å legge fra seg. Når noen sitter og gråter og er helt fra seg, blir man berørt. Det kan være grove familievoldssaker eller incest-saker, forteller hun.
I perioder med mange rettsaker, blir det vanskelig å få tid til de tingene som betyr mye for henne; familie, trening og ektemann. Men om du drar hjem til Shamim en tilfeldig dag etter arbeidstid, ser hun ut som en tradisjonell pakistansk kvinne.
– Jeg lager pakistansk mat, går i pakistanske klær og innredningen i leiligheten min viser at dette ikke er et norsk hjem. Jeg bærer kulturen min. Det er kanskje ikke mange som skulle tro at jeg var bistandsadvokat ved første øyekast i hjemmetilværelsen, ler hun.
Likevel så føler ikke Shamim at hun må skifte mellom kulturelle “masker”, eller væremåter. Hun kjenner seg selv igjen i de fleste situasjoner.
– Jeg har jo retningslinjer på jobb, men de viktigste avgjørelsen forblir de samme. Som for eksempel det at jeg ikke drikker er ikke basert på tvang, men egen vilje og tro. Det er fortsatt nytt for folk å få vite at man tar det valget uten andres innflytelse i en voksen alder også, mange tror at det påtvunget. Det er mye utbytte av kulturell lærdom her på jobb, forteller Iram.
