Foto: Marianne Konow
- Slik kan distriktene beholde innvandrere - 04.06.2012
I 2040 vil nær halvparten av innbyggerne i Oslo ha innvandrerbakgrunn, mange av dem vil være ikke-vestlige. På landsbasis vil 24 prosent ha innvandrerbakgrunn, men andelen ikke-vestlige vil være langt lavere i distriktene enn i Oslo.
Flyktninger kan illustrere det mønsteret et flertall av ikke-vestlige innvandrere følger. Mange flyktninger blir i dag bosatt i en distriktskommune, men flytter senere til sentrale strøk. Selv om flyktninger i mindre grad flytter til byene etter innføringen av Introduksjonsordningen, velger de fortsatt oftere storbyen enn befolkningen forøvrig.
− Mulighet for arbeid og utdanning, og ønske om å komme i nærheten av familie og egne landsmenn er noen av grunnene til at de fleste vil bo i Oslo. Kulturelle tilbud er også viktig. I tillegg kan klima være en viktig flyttegrunn for noen, sier Henrik Cenar, seksjonsleder i IMDI Øst.
Flytter je til Oslo får je tilgang til en moské, men je får kanskje itte jobb!
Vekk fra bygda
Statistisk Sentralbyrås Monitor for Sekundærflytting fra 2011 viser at flyktningers flytting er mer sentraliserende enn andres. Flest flytter til Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Rogaland. Fylkene flest flytter fra er Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Det er særlig de minste og minst sentrale kommunene som opplever fraflytting. Oslo og Stavanger hadde beholdt over 90 prosent av sine bosatte 2005-flyktninger i 2010, mens enkelte distriktskommuner mistet alle ”sine” flyktninger.
Tross dette lykkes noen små kommuner. Vestre Toten og Sauherad bosatte 15 flyktninger hver i 2005. I 2010 bodde alle disse fortsatt i kommunen. Hva kan være forklaringen på at enkelte kommuner viser en helt motsatt trend enn hovedtendensen?
Forsker Aadne Aasland ved Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) har i rapporten ”Derfor blir vi her” sett nærmere på innvandrere i Distrikts-Norge. I rapporten nevnes barnas utdanning som en viktig grunn for flytting til byen. Mange er også opptatt av bedre å få brukt sin kompetanse i arbeidslivet. Andre vil flytte nærmere egen familie, religion og kultur.
− Det oppleves dessuten ofte vanskelig i distriktene at det er mangel på møteplasser, store avstander, opplevelse av isolasjon, og dessuten vær og klima, sier Aasland.
Men det finnes altså distriktskommuner der innvandrere trives og der de i stor grad velger å bli.
Mer enn folkemusikk
Vinje i Telemark. Fjellkommunen med den nasjonalromantiske klangen i navnet er mer enn Odd Nordstoga og Myllarguten. Mer enn Aasmund O. Vinje og Tarjei Vesaas.
Geita i kommunevåpenet må ha skapt gjenkjennelse i blikket hos mang en somalier. Noe har da Vinje og den somaliske landsbygda til felles! Og sannelig har det vært kraft i kraftkommunens engasjement for flyktninger. I 2008 ble Vinje tildelt Amnestyprisen for god integrering.
Hassen Samahle kom til Åmot fra Somalia som 16-åring. Nå bygger han nytt hus i bygda.
− Frå Vinje drog eg til byen for å ta utdanning. Eg budde i Sarpsborg, Fredrikstad, Oslo og Bodø, men heile tida søkte eg arbeid i Vest-Telemark. Eg ville heim att! Ungane mine skulle vera uppvaksne i Vinje, sier elektroingeniør og fembarnsfar Samahle.
Solskinnshistorie
Vinje kommune har ofte blitt trukket frem som en solskinnshistorie innen integrering. Kommunesenteret Åmot tok fra 1987 imot en gruppe somaliske flyktninger. De somaliske ungene, som ble trukket med i det lokale idrettslaget, snakket raskt flytende vinjemål. Somaliske elever ble brukt som ressurspersoner i skolen og hjalp andre elever i språkopplæringen. De somaliske kvinnene ble sammen med Vinje-kvinnene aktive i ”Kjerringråd”, en møteplass for kjerringer fra hele kloden.
− Det var eit bra lokalmiljø i Åmot då dei første flyktningane kom, husker Jorid Svalastog, pensjonert lærer og mangeårig leder i Kjerringråd.
Hun forteller om Vinjefolk som var nysgjerrige på nykomlingene, som var flinke til å ta kontakt. Grunnskolen gjorde en kjempejobb, og lærere jobbet ekstra hardt og hadde mye kontakt med foreldrene.
− Det vart gjort eit godt arbeid frå byrjinga, understreker Svalastog.
God oppfølging
Svalastog har reist land og strand rundt for å gi gode råd til andre kommuner. Det har også ordfører Arne Vinje. I takketalen til Amnesty i 2008 la han vekt på den individuelle oppfølgingen som hadde blitt gitt flyktningene, med ”stor vekt på norskundervisning og samfunnsinformasjon”. Han fremhevet de frivillige nettverkene, arbeidsgiverne og idrettslaget. Og ikke minst somaliernes egen innsats.
I dag er alle de somaliske mennene, og mange av kvinnene, i arbeid. Ingen somaliere går på sosialstønad i Vinje. Ungdommen tar i snitt høyere utdanning enn andre. Og somaliere er underrepresentert i kriminalstatistikken. Da kommunen nylig gjorde vedtak om å ta imot flere kvoteflyktninger, understreket de at de gjerne ville ha flere somaliere.
Elg og furuskog
Tynset. Stoppested på Rørosbanen, to timer og 42 minutter nord for Hamar. Arne Garborgs hjemkommune. Mørk furuskog og ei forrykende vinterkulde. En godmodig elg smiler ned fra kommunevåpenet. ”Kjem’n te Tynset så trivs’n”, om en skal tro skiltet på kommunehuset. Og i 2012 er 44 nasjonaliteter representert i kommunen.
− Je vart veldig glad i regionen med en gang je kom hit, utbryter Mahdi Hassan, tynseting født i Mogadishu. – Je har så mye å bidra med her, og je trur alle kan bidra.
Tynsetmålet sitter så man skulle tro han aldri har snakket noe annet. Energiske Mahdi har bodd 16 år i Nord-Østerdal. I dag er han kultur- og miljøarbeider på Tolga skole, kommunestyrerepresentant på andre perioden, leder av en rekke komiteer og råd og har startet judoklubb. Ville livet vært annerledes om han hadde blitt bosatt i storbyen?
− Je er en storbygutt fra Hargeisa, men da je blei bosatt her opplevde je at det aller meste var positivt, sier Mahdi. − Je har alltid sagt at det er bra for innvandrere å bosette seg i distriktet. En blir fortere integrert på den måten!
Derfor blir vi her
NIBRs rapport ”Derfor blir vi her” forklarer også hvilke fordeler distriktene har for innvandrerne. Det handler om trygghet, gode oppvekstvilkår og et godt lokalmiljø. Å utvikle et sosialt nettverk vurderes også som svært viktig for trivselen. De som kjenner i hvert fall én nordmann, er de som ser ut til å trives aller best. Dette gjør det lettere å søke informasjon og finne fram i samfunnet. Det er også viktig å føle seg verdsatt og respektert der man bor.
− Invandrerne sier at de blir sett på en helt annen måte på bygda, sier forsker Aadne Aasland. − Folk spør hvor de har vært hvis de har vært syke, de har samtaler med fremmede på butikken. Det er færre med deres landbakgrunn på disse stedene, noe som oppleves som et savn, men samtidig en fordel.
Dette støttes av Hassen Samahle.
− I ein stor by er du berre eit nummer i folkeregisteret. I Vinje får du så mykje støtte. Både leksehjelp, aktiviteter og lokale venner.
Helhetstenkning
I ”Derfor blir vi her” påpekes det at alle parter må snakke sammen for å oppnå god integrering.
− Det er ikke innvandrerne som skal integreres, men samfunnet som skal utvikles, hevder Aasland. Integrering må mainstreames inn i alle områder av politikken, i økonomisk utvikling og distriktspolitikk.
Men på bygda er det færre med samme bakgrunn. Dette kan være et savn for mange. Er det ikke vanskelig å leve i Vinje og Tynset uten moské og halalkjøtt?
− Je er sjøl opptatt av å få tak i halalkjøtt, sier Mahdi, men noen utfordringer har en uansett hvor en bor. Disse tingene er viktige det første året, da er’n litt firkanta. En vil ha det sånn som en har hatt det før. Religion betyr mye for meg, men det er også viktig å komme i arbeid. Flytter je til Oslo får je tilgang til en moské, men je får kanskje itte jobb!
Hassen Samahle i Vinje råder alle innvandrere til å bosette på en liten plass.
− I Somalia må du ha overlevelsesteknikk, fortsetter Hassan. Når du kjem til ein liten plass som Vinje må du også klare deg sjøl. Du må gå langt for å kjøpe mat. Samfunnet stiller høge krav til deg. I begynnelsen er det krevande, men etter ei stund er det den beste staden å bu!
