– Den nye situasjonen stiller oss overfor nye, krevende valg, men uten at vi mentalt er forberedt på forandringen og uten at vi har utviklet en beredskap for å håndtere den, skriver Kubens, som er kommentator i avisen på Sørlandet.
Kommentatoren er opprørt over at prester og enkelte organisasjoner har fordømt folk som beklager seg over tiggerne i Kristiansand.
– Det må være lov å erkjenne at vi ikke liker de nye utfordringene, og at vi ikke vil ha det sånn. Det må også være lov å verne sitt eget.
Berømmer Frelsesarmeen
Det er Frelsesarmeen som har gjort mest for å møte problemet, mener kommentatoren, og skriver:
– Mens verken Stiftelsen Arkivet eller Domkirken har gjort det, og heller ikke har åpnet sine toaletter og varme lokaler for sigøynerne, er det én organisasjon her til lands som har det, Frelsesarmeen. Den har også pekt på hva som kan være en klok strategi for oss i møte med Europas mest utstøtte, til dels forhatte og aller mest ressurssvake og ofte analfabeter, de rumenske tiggersigøynerne.
– Frelsesarmeen er ikke opptatt av hva som er best for Norge, heller ikke av behovet for å bevare vår samfunnsform og anstendighetsfølelse. Armeen forholder seg ikke til vårt behov for å skjerme samfunnet mot trusler og kriminalitet, eller til ønsket om å kunne gå trygt og fryktløst ned Markensgaten med ungene våre.
– Frelsesarmeen forholder seg kun til de andres nød, og gir oss en oppskrift på hvordan også vi kan gjøre det. I rapporten “I bønn for en bedre framtid” peker de på at Norge har en forpliktelse til å avhjelpe nød til mennesker som befinner seg her. Det innebærer å tilby tilgang på sanitæranlegg samt overnatting på de kaldeste dagene vinterstid. I Oslo tilbød armeen overnatting i til sammen 24 av de kaldeste nettene i 2011, et tilbud som ble brukt av 600 mennesker, de fleste tiggere fra Romania.
– Må diskutere hjemsending
Kubens hevder vi ikke slipper unna debatt om tiggerforbud, hjemsending og stengte grenser ihåndteringen av disse vanskelige utfordringene.
– Det vi framover trenger er ikke konfliktskapende lettvintheter, men kloke innspill til hvordan vi kan søke løsninger på alvorlige og dyptgripende samfunnsproblemer på en måte som kombinerer vårt behov for å bevare vårt eget med det like viktige ønsket om å opptre med solidaritet og anstendighet overfor vår neste.
