Foto: Mostaque Chowdhury
- Innvandrerkvinner er mer ensomme - 23.02.2016
- – Institusjonene gjør ikke en god jobb - 30.01.2016
- Mangfoldet er ikke synlig i norsk kulturliv - 30.01.2016
Multikulturalisme er en ideologi eller politisk strategi som går inn for et fellesskap som inneholder flere ulike kulturer, hvor alle kulturer er likeverdige.
I lang tid har innvandringskritikere og høyrepopulister kritisert multikulturalismen. Det er misforstått doktrine som fremmer kulturrelativisme og skaper parallellsamfunn, har det blitt hevdet. Eller som Hege Storhaug skriver i sin bok, Men størst av alt er friheten: “For meg framstår den multikulturalistiske ideologien som motsatsen til en utvikling mot et bedre samfunn. Ideologien beskytter maktstrukturene – det rådende kollektivet – og individene forsvinner.”
Det politiske establishment støttet inntil for et par år siden multikulturalismen. I Sverige ble det arrangert ”mångkulturår” og utarbeidet abstrakte planer for flerkulturelle utbygginger av samfunnet. Her i Norge ville man at alle skulle ha rett til å gå med sin egen flagg i 17.mai-toget, og vi fulgte opp med vårt eget Mangfoldsår i 2008.
Uoffisiell multikulturalisme utgjør en dominerende politisk strategisk tenkemåte i Norge.
Men bare et par år etter, i 2010, opplevde Europa en helomvending. Innenfor et tidsrom på et par måneder gikk Europas mektigste politikere ut i det offentlige og uttrykte misnøye med multikulturalisme som politisk verktøy. Nicolas Sarkozy og David Cameron erklærte at multikulturalismen var død, og kulturkonservative intellektuelle advarte mot dens påståtte farer. De kanskje hardeste ordene kom fra den tyske forbundskansleren Angela Merkel under en CDU-konferanse:
– Multikulturalismen har mislyktes totalt, sa hun. Videre erklærte hun: – Konseptet hvor vi lever side om side og er fornøyde med det, fungerer ikke. Vi bygger våre tradisjoner på et kristent tankesett, og det er det som definerer oss. Den som ikke kan akseptere det, befinner seg på feil plass.
Multikulturalisme og velferd
Alle de skandinaviske landene hadde lenge en integreringspolitikk inspirert av multikulturalisme, men ble etter hvert styrt i ulike retninger. Sverige, Danmark og Norge har siden den gang beveget seg i nokså ulike retninger.
I Sverige holder man til en viss grad fortsatt på den multikulturalistiske arven fra 1970-tallets sosialdemokrati. På midten av 1970-tallet fant man i multikulturalismen svaret på hvordan man skulle reformere den assimileringsdoktrinen som landets integreringspolitikk til da hadde vært styrt av.
Det svenske antropologparet Jonathan og Kajsa Ekholm Friedman skriver i antologien, Bortom stereotyperna. Invandrare och integration i Danmark och Sverige, at multikulturalismen skulle skape en ny plattform for integrering. Men i dette mislyktes den fatalt.
– Man ville ha et pluralistisk samfunn, et samfunn der befolkningen var inndelt i mange ulike segmenter, og dette ble utrettet i multikulturalismens navn.
I dag beskriver paret Friedman Sverige som et av de mest segregerte landene i Europa.
En utfordring for fremtiden
Danmark er sannsynligvis det landet i Skandinavia som har beveget seg lengst bort fra den opprinnelige multikulturalismen. Det hele begynte med en rapport skrevet av demografen Poul Christian Matthiessen som kom rundt årtusenskiftet. Rapporten viste at i år 2020 ville 13,7 prosent av Danmarks befolkning være første- eller annengenerasjons innvandrere.
Debatten som fulgte i kjølvannet at Mathiessens rapport bidro til en radikal endring i regjeringens innstilling til innvandring og multikulturalisme. I mai 2002 introduserte Dansk Folkeparti det som skulle utmerke seg om en av Europas strengeste innvandringslover. Noe som også fått sterk kritikk, siden de nye lovene bare styrker marginaliseringen av danske innvandrere.
Jonathan og Kajsa Ekholm Friedman peker på hvordan de seneste forandringen i den skandinaviske demografien har resultert i mange ulike etniske enklaver med en høy grad av vold og andre former for kriminalitet, og mener at det er den politiske multikulturalismen som hindrer disse grupper fra å på en bra måte kunne integreres inn i samfunnet.
Uoffisiell doktrine
Hvor står så Norge i dette bildet? Farida Ahmadi, sosialantropolog og forfatter bak boken Tause Skrik, hevder vi har en skjult multikulturalisme også i Norge.
– I Norge eksisterer en implisitt multikulturalisme som politisk strategi. Jeg kaller dette den uoffisielle multikulturalismen. Uoffisiell fordi Norge ikke uttrykkelig har en multikulturell politikk slik Canada har. Likevel mener jeg at en uoffisiell multikulturalisme utgjør en dominerende politisk strategisk tenkemåte i Norge som skaper og reproduserer smerte og ulikhet.
I Tause Skrik konstaterer Farida Ahmadi at man i den multikulturalistiske debatten bare ser mennesker ut fra kultur, etnisitet og, i stedet for å sette seg inn i de sosiale problemene, velger multikulturalistene å forklare forskjellene med kultur. Multikulturalismen marginaliserer innvandrere og påfører dem smerte – den har ekskludert dem fra beskrivelsen av nasjonen og skaper et sterkt skille mellom «oss» og «dem»
Unni Wikan, professor i sosialantropologi ved UiO, argumenterer at innvandrere i Norge altfor ofte blir så avhengige av det norske velferdssystemet at det blir vanskelig at komme seg ut av det og advarer mot en kommende underklasse i Norge, hvor muslimer og andre ikke-vestlige innvandrere utgjør en uforholdsmessig stor gruppe.
I sin bok, Mot en ny norsk underklasse, beskriver Wikan en situasjon der det, innenfor visse innvandrergrupper, blir begått brudd mot menneskerettighetene, og hvor dette blir ignorert av politikerne.
Et definisjonsspørsmål
Hva har så de gjenværende tilhengerne av multikulturalismen å si til sitt forsvar? Enkelte multikulturalister har hevdet at kritikk av multikulturalisme bare er en skjult form for fremmedfiendtlighet.
– Å kritisere multikulturalismen har blitt en måte å kritisere flerkultur og komme unna med det på, sier Lisa Bjurwald, svensk journalist, forfatter og tidligere medlem av den antirasistiske organisasjonen Expo. – De fleste vil eller tør ikke si hva de egentlig tenker om det følsomme spørsmålene, og da blir det magiske begrepet multikulturalisme lett å angripe.
Multikulturalisme er imidlertid ikke én doktrine eller ideologi. Den kan betegne helt ulike samfunnsidealer, hevder Cora Alexa Døving i sin bok Integrering: teori og praksis. Det alle former for multikulturalisme har til felles er at den opprettholder kulturforskjeller. Alt fra de europeiske kolonistyrene og apartheid i Sør-Afrika til dagen integreringspolitikk i land som Sverige og Canada er i prinsippet eksempler på multikulturalisme. Der er derimot store variasjoner i hvilken grad kulturforskjeller er utgangspunkt for samfunnsorganiseringen.
I Sør-Afrikas apartheid var opprettholdelsen av etniske forskjeller en grunnstruktur for hele samfunnet. Multikulturalismen i for eksempel Canada dreier seg derimot om tiltak for å fremme kulturelt mangfold, mens de økonomiske og juridiske reglene er de samme for både minoriteten og majoriteten.
Thomas Hylland Eriksen, en av Norges mest produktive sosialantropologer og samfunnsdebattanter, og av mange oppfattet som en kompromissløs forsvarer av det flerkulturelle samfunnet, har imidlertid lenge argumentert for en kritisk forståelse av multikulturalismen, som er noe annet enn det flerkulturelle. Allerede i 1993 skrev han:
– Multikulturalismen gir ingen moralske råd. Den kan bare fortelle oss at verden ser forskjellig ut fra forskjellige ståsteder. Å gjøre multikulturalismen til moralsk rettesnor vil i siste instans innebære at man gir avkall på enhver moral: da vil man komme til å godta hva som helst, bare det kan begrunnes ut fra en eller annen “kultur”. I våre dager er en slik posisjon jevngod med ingen posisjon.
Faktaboks:
Multikulturalisme er en ideologi som går inn for å institusjonalisere fellesskap som inneholder flere ulike kulturer. Ordet brukes for eksempel om den befolkningens sammensetning i skoler, firmaer, nabolag, byer eller stater.
Ordet har hatt en rekke betydninger, fra det å gå inn for lik respekt for ulike kulturer i et samfunn, via det å gjøre det til et mål å opprettholde kulturelle forskjeller til det at staten betegner og behandler folk ulikt ut fra hvilken gruppe de tilhører. Kultur blir sett på som sentralt og definerende av de fleste multikulturalister.
Multikulturalisme ses ofte som det motsatte av assimilering, og samfunn som preges av multikulturalisme har blitt beskrevet som “salatboller” (salad bowl) heller enn smeltedigler (melting pot).
