Foto: Evan Carroll
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
I dag er majoriteten av de som jobber som au pairer i Norge kvinner fra fattige land. Ordningen ble opprettet i 1969, etter at Europarådet så behovet for å sikre kvinner som reiste til andre europeiske land for å jobbe som hushjelp. Au pair-ordningen er ment å være en kulturutveksling, men siden begynnelsen har ordningen vært grunnlagt på et dilemma; man skal være et familiemedlem, samtidig som man er ansatt hos familien. I tillegg har au pairen få rettigheter i henhold til arbeidskontrakten.
Familiemedlem eller ansatt?
Det finnes flere tilfeller hvor man har avslørt at denne formen for kulturutveksling ikke har fungert i praksis. Onsdag forrige uke skrev NRK om den peruanske au pairen som kaller seg for Adek Vedder. Hun forteller til NRK at hun kom til Norge for å oppleve en ny kultur, lære seg et nytt språk og møte nye mennesker. Men ting gikk ikke helt som forventet. I hennes første vertsfamilie, en alkoholisert alenefar og hans tre små sønner, endte hun opp med å måtte jobbe 12 til 13 timer i døgnet.
Vedders situasjon er ikke unik. Det å være familiemedlem og ansatt er problematisk. I JURKs rapport kommer det frem at det er ofte uklart hva som er å regne som arbeid og hva som anses for å være deltakelse i familielivet.
– Har au pairen eneansvar for barna, også når de sover, er det utvilsomt arbeid. Dersom hun vasker huset alene, må det også anses som arbeid. Men om hele familien vasker huset og au pairen tar del i dette, er det da arbeid?, spør JURK i rapporten.
Skjult arbeidsinnvandring og sosial dumping
Mangelen på konkretisering av au pairens arbeidsoppgaver i arbeidskontrakten åpner opp for at au pairer i altfor stor grad ender opp med å bli utnyttet av vertsfamilien; noe som gjelder spesielt for kvinner fra fattige land som Filippinene. I rapporten kommer det også frem at au pairens arbeidsrettigheter er minimale.
Det at ordningen er definert som en kulturutveksling, og ikke som arbeidsinnvandring, fører til at au pairer er dårligere stilt enn de fleste arbeidstakere, blant annet ved at de arbeider tvungen deltid. Dette skyldes at kontrakten deres forbyr au pairen å jobbe mer enn 30 timer i uka. Timelønnen blir derfor i de fleste tilfellene på 69 kroner og au pairen har ingen rett på ekstra betaling eller overtidsbetaling, selv om hun og vertsfamilien ønsker at au pairen skal jobbe mer. I de tilfellene hvor arbeid utover de 30 timene forekommer, er det vanskelig for au pairen å inndrive lønn for arbeidet. Mange av de kvinnene som kommer til Norge som au pair er fra fattige land og forsørger familien i hjemlandet. Slik situasjonen er i dag, kan man stille seg selv spørsmålet om ikke au pairer blir presset inn på det svarte arbeidsmarkedet, etter som lønningene er så lave og arbeidskontrakten så firkantet.
Presisering eller avskaffelse?
Det er et paradoks at au pairer i dag ikke anses som arbeidstakere i Norge, mens de er som oftest å regne som arbeidstakere etter EU-retten. JURK skriver i rapporten at etter hushjelpforskriften § 1 – forskriften om husarbeid, tilsyn og pleie i privat arbeidsgivers hjem eller hushold – kan de fleste au pairer regnes som arbeidstakere.
På kort sikt, foreslår JURK at au pairer som er registrert i folkeregisteret, betaler skatt og jobber åtte timer eller mer i uka i minst en måned – og dermed oppfyller betingelsene i hushjelpforskriften – må klart anses som arbeidstakere. Men i et langsiktig perspektiv tar JURK i rapporten til orde for å avskaffe hele ordningen, til tross for at det finnes flere solskinnshistorier. De mener ordningen fungerer som skjult arbeidsinnvandring og sosial dumping, og i ekstreme tilfeller; menneskehandel.
