Foto: Beate Willumsen
Libe Rieber-Mohn, direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Frode Forfang, direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) oppfordrer Staten til å gi mer penger i bosettingsstøtte til kommunene.
De sykeste må vente lengst
– Etter de store asylankomstene i 2015, har Kommune-Norge hatt tilstrekkelig evne og vilje til å bosette flyktninger. Mens det tidligere var flere tusen bosettingsklare flyktninger i asylmottakene, er tallet denne høsten nede i drøyt 300, skriver Rieber-Mohn og Forfang i debattinnlegget.
Likevel må en mindre gruppe flyktninger vente i årevis på å bli bosatt etter at de har fått oppholdstillatelse.
Kommunene kvier seg
– I fjor utgjorde denne gruppen 30 mottaksbeboere, hvorav noen hadde ventet opptil sju-åtte år på å bli bosatt. Og det til tross for at disse mer enn de fleste, trenger en stabil oppfølging i en kommune. Dette er flyktninger som i de fleste tilfeller aldri vil bli selvhjulpne, og som mest sannsynlig vil ha behov for omfattende helsehjelp livet ut. Kommuner som bosetter disse, tar derfor på seg et stort ansvar. Så lenge det er frivillig for kommunene å bosette, er det krevende å finne noen som er villige til å gjøre dette.
Må få mer penger
UDI og IMDi kommer med dette med den samme oppfordringen som SV gjorde overfor Stortinget tidligere i november.
– Det er ingen mening i at de mest sårbare flyktningene blir sittende på mottak i årevis, sa Karin Andersen (SV) til Utrop. SV fremmet forslag til Stortinget om at kommunene må få mer penger til å bosette flyktninger med store helseutfordringer.
IMDi og UDI har følgende konkrete forslag til statsbudsjettet for 2022: “Staten bør kompensere for en større del av den økonomiske risikoen kommuner som bosetter denne gruppen tar, og kompensere for en større del av kommunens utgifter. Perioden hvor personen kan utløse tilskudd fra IMDi, bør utvides fra dagens fem til ti år etter bosetting.”
Billigere for Norge
– Vi mener at det både vil være billigere for Norge og bedre for dem det gjelder, at kommunene tar hånd om dem gjennom sitt tjenesteapparat, heter det videre i debattinnlegget.
– De ekstra kostnadene som denne gruppen medfører, belaster uansett offentlige budsjettposter, i fjor med nesten 50 millioner kroner.Statens tilbud til disse personene, gjennom UDI, koster sannsynligvis mer enn tilsvarende botilbud og tjenester i regi av kommunene. Dette fordi kommunene allerede har et apparat for oppfølging og tilrettelegging av ulike helsetjenester, mens staten må kjøpe dyre plasser.
